Det tok en liten uke...

...å sy min første meitai.
Det heter at selvskryt skal man høre på, for det kommer fra hjertet, og her må jeg få skryte litt av mitt største sypprosjekt noen sinne! I beste Shamuånd får meitaien navnet "almost famous" etter som stoffet ble kjøpt på Varg Veum-utsalg, og følgelig bør kunne beskues i en eller flere av filmene! Hovedinspiransjon til mønster og modell ble hentet her.
Jeg må lese og lære hvordan disse skal knytes. Etter hva jeg har sett finnes det visst omtrent like mange knyteteknikker som det finnes ulike design.
Her er det en vordende far som poserer, og en velvillig isbjørn som sitter modell. Jeg tror i grunnen denne ble ganske bra tross alt, og håper den vil være praktisk i bruk.Nå må det visst ryddes i leiligheten. Likevel er det vel så spennende og ikke minst en smule frustrerende å se på boliger på finn. Hvordan bestemme seg for hvor man vil bo når man ikke kjenner distriktet? Dessuten hadde alt vært så mye enklere om noen bare ville gitt vekk en ekstra million til oss, men jeg har i grunnen forståelsen for at de som faktisk har en million gjerne vil beholde den selv.

Hjelp, jeg blir Rogalending!

Nå skjer det ting her, og det skjer visst fort. Fortere enn forutsett! Da vi kjøpte leilighet i Bergen var det ikke ment å være for all fremtid, men en del år hadde vi i alle fall forespeilt oss og sett frem i mot. Nå er det imidlertid klart. I løpet av de nærmeste par månedene flytter vi. Plutselig vil det bli mye som skjer fremover, vi må selge leilighet, finne et nytt sted, jeg må på jobbmarkedet igjen og jammen sann får vi visst et barn oppi det hele.
For en ekte østlending som meg blir det litt av en overgang. Riktignok har jeg nå prøvd vestlandet i form av det mest ektreme i regnbyen Bergen en stund, men tør jeg tro på de lovordene jeg har hørt om Rogaland, om at det kun er halvparten av nedbørsmengden fra her? Ok da, like mange regndager, men halvparten av mengden? Si meg, har jeg egentlig blitt lurt?

Det går ikke veldig fort...

Er redd jeg må skuffe om noen hadde ventet å finne bilde av ferdig sømverk i bloggen i dag... Imidlertid kan jeg vise frem mitt vidunder, en hyggelig eldre Elna som jeg har fått av min mormor. Hun syns den var blitt for tung å håndtere, og at den er tung (vektmessig altså), ja det kan jeg skrive under på. Da jeg skulle ta den i bruk første gang var likevel ikke største utfordringen vekten eller å tre maskinen, men å få den ut av blikkboksen sin. For å være ærlig var jeg ikke langt unna å hente bokseåpneren, men jeg fikk da knekket koden til slutt, uten tungre verktøy til hjelp.
Det tar tid å sy, eller i alle fall når jeg skal sy, så gårsdagens utskeielser begrenset seg til å feste platevatt på ene delen av panelet og å lukke selene. Det gjorde imidlertid ingen ting, tenkte jeg, for i kveld ville jeg ha huset for meg selv, og således var det god anledning for en trivelig kveld bak maskinen.
En meitai skal jo bære dyrebar last, så en ting jeg har hatt i bakhodet hele veien er at sømmene må være sikre. Jeg har brukt solid tråd, tette sting og forsterket, forsterket og forsterket. Og så oppdaget jeg at alt jeg hadde forsterket var feil. For å si det sånn brukte jeg kanskje 20 minutter på å sikre selene, og to timer på å sprette det hele opp igjen. Selv sjefen snur seg bort i avmakt over mine manglende ferdigheter:
Jeg har nå uansett hørt at øvelse gjør mester, og at man visstnok også kan lære noe av sine feil? Jeg har i alle fall ikke latt meg avskrekke (enda), og nå som kvelden egentlig er over så har jeg i det minste kommet et skritt videre med selen. Skulderstroppene er festet og panelene montert. I og for seg vil selen bli vendbar, men fordi det blå stoffet er vesentlig mykere enn det mønstrede så vil jeg tro at den blir mest brukt med mønsteret ut.
Nå er det ikke mange stingene som gjenstår på det største syprosjektet jeg noen sinne har begitt meg ut på, og neste oppdatering kan kanksje by på bilder av ferdig resultat? Jeg krysser i alle fall fingrene for det! Men nå er det natt og på tide å takke for seg!

Når Cruzidull skal sy...

Når jeg skal sy er det visst ikke bare å sette seg til ved symaskinen og dure avgårde. Nøye planlegging må til, og fortløpende tilbakemeldinger er påkrevd fra min lille assistent som er med i tykt og tynt. Ikke bare assistenten er med når jeg skal sy, hele verden ligger jo der ute på nett og praten går parallelt på msn. Jammen godt man er kvinne og således fra naturens side er utstyrt med god simultankapasitet.
Målet for helgen er å sy en mei tai, en såkalt asiatisk bæresele, og grunnarbeidet er gjort. Stoff og platevatt ble innkjøpt for vel to uker siden og jeg har studert tutorials og bygget opp forventninger siden. I går fant jeg frem alt jeg trengte, men fordi jeg er realistisk angående egne ferdigheter med stoffklipping og symaskin fant jeg ut at jeg først måtte lage en mal til panelet. Når det var gjort måtte jeg få litt orden på stoffet, og er det noe assistent pus har peiling på er det nettopp tøy og hvordan man krøller det best mulig i komfortabel liggestilling...
Før jeg fikk klippet var det imidlertid på tide med middag, og dessverre hadde jeg et større uhell her, i og med at jeg klarte å forspise meg noe så alvorlig på den gode maten samboeren lagde. Frarøvet mesteparten av energien og med en mage som omtrent gjorde det uoverkommelig å rekke frem til bordet fikk jeg i alle fall klippet ut panelene, uten å klippe i pusen (noe som er et mestersykke i seg selv). Forestilte meg at selene ville være en smal sak, men oppdaget plutselig at selestoffet var stoff som ikke lot seg rive! Å klippe tre jevne stykker som hver skal være på 220 cm er en utfordring i seg selv, og ikke akkurat forenklet av at det var umulig å finne en komfortabel stilling, verken på gulvet eller ved bordet. Halvveis i klippingen gikk jeg lei og bestemte at det heller var leggetid. Sikkert fornuftig i og med at det var langt på natt like vel.
Utsovet, middagsfordøyet og med friskt mot fortsatte jeg klippingen i dag morges (les formiddag), og fikk da frigjort svineriet til sist. Med nyvunnen visdom om strykejernets fortreffelige egenskaper når det kommer til sying satte jeg i gang og stryke paneler, som var kjapt gjort, og så selene, som igjen bød på uante prøvelser innen tålmodighetstesting ettersom hver av selene er strøket minst fem ganger! Nå er jeg selvfølgelig veldig ivrig på å begynne å sy, men da får vi en sms om at besøk er på vei og man må gjøre sitt for å opprettholde fasaden, noe som kort og greit betyr å lempe alt rot inn på soverommet og lukke døren. Og bake kake. Her henger i alle fall selene, strøket og presset etter alle kunstens regler, og på vent til jeg får funnet frem maskinen.
Nå har besøket dratt, og så vidt jeg kan se har ikke selene blitt skrukkete av å henge. Kvelden er enda ung, og nå skal symaskinen frem! Det slår meg at jeg har "sydd" kontinuerlig siden i går ettermiddag uten å produsere ett eneste sting. Nå skal vi se om vi ikke får en endring på det. Forhåpentlig vis kommer det et nytt innlegg, et skikkelig skryteinnlegg, om ikke alt for lenge . Kryss fingrene for meg i mellomtiden da, dere vet hvor dere finner meg, bak symaskinen!

Nå går det visst i rosa...

I går ble jeg ferdig med "restegarnsprosjektet" mitt, et prosjekt som endte opp med at jeg nå har mer nøstebarngarn enn det jeg opprinnelig startet med, men er det egentlig så nøye? Vi gleder oss i alle fall til å se små føtter spratle i rosa og brune buksebein.
Tenkte jeg skulle ta bilder i dagslys i dag, men siden dagslyset aldri kom mer enn tilstrekkelig til å skimte tunge regndråper, ble det ikke rare bildene. Ingen bukse lekkert dandert i epletreet eller på plenen, slik du kan finne mange steder på nett, men fotograferes skulle de jo. Nå tror jeg naboene har fått bekreftelsen de trengte på at dette paret i leiligheten ikke er helt rett skrudd sammen. Henge klær ut i regnet og så ta bilder?
Vel, her henger i alle fall vidunderet og flagrer i vinden. Vesentlig større enn oppskriftens antydning om 0-1 år, men plagget er lett og luftig og kommer helt sikkert til å være behagelig i bruk. Jeg har forresten ikke sydd på de fire knappene, men det er kjapt gjort den dagen jeg har noen å måle selene på. Jeg er i grunnen fornøyd med resultatet, selv om den jo som nevnt ble noe større enn planlagt. Nå gjenstår det å finne ut hva jeg skal strikke neste, skal jeg gjøre ferdig januarsokkene eller skal jeg begi meg ut på nye nøstebarnsprosjekter? Valget er i grunnen ikke så vanskelig...
Kiwa var forøvrig innom her på torsdagen, med hespetre og nøstemaskin. Oppi posen lå det jammen meg et aldeles nydelig tøystykke og! Jeg har skrevet litt om mine eskapader på symaskin i det siste, men jeg føler meg ikke på langt nær erfaren eller modig nok til å klippe i disse skjønne pusene.
Denne helgen slapper jeg og samboeren av med de tingene vi har mest lyst til når vi får lyst til det, og det er i grunnen herlig. Vi har fyr på peisen og jeg skal straks nøste opp det turkise nøstebarnhespet, før jeg vil finne frem stoff, mal, symaskin og energi og gi meg i kast med et nytt planlagt prosjekt. Dette prosjektet involverer imidlertid ikke stoffstykket som er avbildet ovenfor, det skal ligge på vent til det perfektet mønsteret dukker opp (og til jeg kanskje har ferdigheter nok til å tørre ta de første takene med saksen)...
Håper du som er innom har en like flott helg som oss, og vet og nyte den!
(den går jo dessverre så alt for fort like vel...)

Litt snop og litt annet

På en helt ordinær onsdagskveld som nå hørte jeg plutselig samboeren romstere noe veldig på kjøkkenet. Like etter kom han ut med iskaffe, i et stort glass med stett for litt ekstra luksus i hverdagen. Det lysbeige innholdet er de siste måneders dille! Ble jo brått og uventet frarøvet smaken for kaffe for vel et halvt år siden, mens melkeprodukter seilte opp som en klar favoritt. Når man i tillegg har fått sansen for det søte er ingen ting bedre enn Nescafés pulverblanding som kombinerer alle tre. Uansett, når samboeren kommer med slike små og uventede overraskelser så er det nesten så jeg glemmer at han ikke disker opp med like praktiske løsninger som mannen til Merete har laget til henne til oppbevaring, og at det regner i Bergen.
Jeg koser meg uansett med iskaffen i kveld, mens jeg strikker ufortredent videre på det som må være tidenes kjedeligste prosjekt: 14 masker, 1 r, 1 vr i nærmere 80 cm! Som dere ser så er det et stykke igjen, men vet dere hva? Jeg har faktisk fått tilbake troen på at resultatet kan bli bra!
Dette er kanskje ett av tidenes mest innholdsløse blogginnlegg, men jeg har friskt i tankene sist en av mine gode kollegaer kom tilbake på jobb etter noen dagers sengeleie, og høylydt ga uttrykk for at jeg i det minste kunne ha oppdatert bloggen min i perioden så hun hadde hatt noe å se på. Jeg håper nå uansett du er tilbake i morgen, hvis ikke kan kanskje dette hjelpe deg å slå ihjel 2 minutter og et par bakterier? God bedring!

Mandagsrefleksjoner og annet usammenhengende surr...

I dag opplevde jeg noe rart.
Etter at sykkelen min ble parkert går jeg stort sett hjem fra jobben. (det er ikke langt så det er ikke veldig synd på meg, altså, selv om det unektelig tar litt lenger tid...) I dag hadde jeg imidlertid noen ærender etter jobb, og siden jeg da forvillet meg langt inn i byen, (ikke så langt det heller, siden Bergen er en liten by), bestemte jeg meg for å ta bussen hjem. Jeg er ikke så rask til beins lenger og havnet selvfølgelig bakerst i køen for å kjøpe billett hos sjåføren. Det er standard hverdagsvær i Bergen i dag, så bussen var full. Det er nok ikke uvanelig det, men jeg la merke til noe jeg aldri har sett eller opplevd før. Jeg er faktisk i tredje trimester nå, så magen lar seg ike skjule lenger, og i vinterjakke ser jeg nok ut som et middels stort telt. Det som er så rart er at i det jeg kom inn i midtgangen la jeg merke til at alle så på meg. De så, og så så de vekk, slik at jeg ikke møtte et eneste blikk i det jeg gikk innover i bussen. Jeg er ikke sååå gammel, og heller ikke veldig grå i håret, men jeg antar at denne felles reaskjonen skyltes en kollektiv anerkjennelse blandt de øvrige passasjerene om at dette mennesket kanskje hade behov for å sitte, og muligens (i alle fall i følge min samboer som nettopp kom hjem) en felles flauhet over at ingen reiste seg. Jeg er ingen sosialantropolog, men dette unnvikende blikket over hele linjen, det ville selv en banan registrert. Jeg skal ikke si for sikkert, men det er mulig at jeg kanskje ble litt ekstra gravid der og da? Kanskje jeg bare svaiet litt ekstra i ryggen der jeg stod i midtgangen og mulig jeg lot alle hemninger fare og kanskje gav blaffen i å i det hele tatt tenke på å holde inn magen, heller det motsatte...
Jeg hang nå i de grå stoppene, og etter første bråbrems var det faktisk en ung mann som sa: "Jeg tror nok du bør sitte her". For å være helt ærlig så var det veldig deilig...
Vel. Ett av ærende mine i byen var i alle fall denne:
Ja, altså soundtracket til filmen "Mannen som elsket Yngve". Så den i helgen og digget både filmen, musikken og skuespillerene. Endelig en norsk film uten Nicolay Kleve Pøkk og Pia "alltid den samme" Tjelta. At Kristoffer Joner gjør en liten scene er derimot en høydare i enhver anledning *sukk*. Uansett vil jeg anbefale filmen på det varmeste. Jeg lo så jeg brølte samtidig som jeg hele veien satt og gruet litt for hva som ville komme. En annen ting jeg vil anbefale er middag på Bambus i Marken. Har aldri gått skuffet (eller sulten) ut derifra. Nydelig tilberedt mat og veldig søt betjening som kanskje ikke alltid er like støe i norsk? Likevel er det da bare sjarmerende når de sier "håper dere har god smak" og spør om vi "trenger dessert". Ellers er det en god idé å lese den norske eller muligens den engelske beskrivelsen av retten, for jeg fikk i alle fall det min samboer kaller "fjållå" (latterkrampe) av å lese om retten "kem daua do" eller bedre; "kem daua ho kari".
Nå koser jeg meg med filmmusikken. Jeg vet derimot ikke hvorfor eplet ble med i bildet over, men har funnet ut at LilleCruz liker eple, og da må hun jo få det, ikke sant?
En annen ting LilleCruz skal få er Nøstebarns "bukse med selar". Jeg skjønner meg ikke helt på Nøstebarnoppskriftene. Strikker faktisk ikke særlig løst og har fulgt oppskriften slavisk, men det plagget du ser under kan da umulig være i størrelse 0-1 år?
Eh... jeg har faktisk nøstemaskin, selv om det kanskje ikke ser helt slik ut på bildet. Var jo meningen å strikke buksen av restegarn, men det prosjektet endte opp i hastetur til butikken lørdag for å kjøpe et ekstra hespe brunt. Da jeg kom hjem var jeg så utålmodig på å få ferdig buksen at jeg tjuvstartet litt. (Har lånt ut nøstemaskinen til Kiwa, og hun er på ferie)
Jeg tror forøvrig jeg har funnet løsningen på kommunikasjonmednøstebarnekspeditrisenproblemet, og det er å si minst mulig når jeg er i butikken. Imidlertid blir det jo fort litt dyrere da, for i og med at jeg hadde bestemt meg for å ikke si noe så kunne jeg jo heller ikke protestere da hun i tillegg til det planlagte brune slo inn et hespe i turkis? Nå har jeg fått forespørsel fra min mor om å kjøpe inn noen hesper til henne og, ikke fordi de ikke har butikk i Oslo, men fordi jeg har nøstemaskin, og jeg lurer på om mor egentlig skjønner hvor dyrt det kan bli for meg men stadige turer innom den butikken?
Nei, nå skal jeg tilbringe resten av kvelden med å vegetere i sofaen, og lengte tilbake til søndagen, for da så det slik ut her:Mandagen er snart over, så det er trygt å ønske alle som er innom en fortsatt riktig fin uke!

Hvor lenge var Eva i paradis?

Jeg var litt slækk i går, men siden symaskinen nå likevel står fremme kom jeg på et hull jeg skulle ha lappet lenge. Siden hullet var i et plagg som ikke egner seg for fremvisning uansett gadd jeg ikke skifte farge på sytråden. Jeg setter på stoppefot (som forøvrig er den eneste foten jeg vet hva er til på maskinen) og den beskyttelsesplaten, og setter i gang. Det går fint... en stund. "Kræsk skrrrrrrrrr" er ikke en lyd jeg tror er ment å komme ut av en symaskin, og når hele arbeidet attpåtil sitter fast er det en klar indikasjon på at noe er galt... Når jeg får klippet løs stoffet og åpnet dekselet er dette hva jeg ser i symaskinen:Sytrådene får jeg klippet og lirket løs. Ser jo også at det er mye støv i spolehuset, så henter støvsugeren for å få renset mest mulig. Det var jo også litt løse tråder og slikt rundt maskinen, og plutselig ett sted midt i mellom hører jeg "kadunkidunkidunkidunk" i støvsugerslangen, ikke en typisk lyd som er forenelig med å støvsuge støv og trådbiter i alle fall. Uansett, hva er det man har mannfolk til? Samboeren var i alle fall veldig blid da han ble satt til å plukke symaskindeler ut av støvsugereposen...Jaja, det ble nå rent oppi der til slutt, og etter en liten omgang med symaskinolje i alle de røde prikkene, er det i alle fall ikke mere hull i buksen jeg lappet heller.
Apropos hull, jeg fikk jo hull min elskede Bergansjakke etter mitt mislykkede flyvningsforsøk sist uke. Forsikringsselskapet jeg er kunde i har imidlertid sagt at de vil dekke tapet, og jeg har funnet frem kvittering fra legevaktsbesøket m.v. for å sende inn. Satte teen i vrangstrupen da jeg tok en ekstra titt på kvitteringen, for legevakten er jo ikke akkurat et sted du ønsker å tilbringe særlig mye tid, likevel skriver de:Jeg håper nå du har det hyggeligere her i bloggen, og uansett så er du velkommen igjen!

Zip, zap, zipper!

Det har slått meg at jeg snart skal bli mor, og jeg tror at det å sy i glidelås er en av de tingene en mamme må kunne. Eller hva?
Siden jeg bare har sydd en eneste ting som har endt opp mer eller mindre vellykket, og den overhodet ikke hadde noe så komplisert som en glidelås på seg, så måtte det litt research til. Etter tips fra Ohelene googlet jeg zipper + tutoralt og endte blandt annet opp med denne siden. Det så jo overkommelig ut, så da var det bare å gå i gang, og se:
Jeg har sydd min første ting med glidelås! Jeg må si at jeg denne gangen rett og slett har overgått meg selv! Jada, jeg er tross alt realistisk, denne er ikke perfekt. Den kan ikke måle seg med resultatet i fasiten, eller noe som helst av det som f.eks smileull eller shamu syr, men så er det dette med å ha forventninger på overkommelig nivå også da.
For se, den tingen jeg har sydd kan faktisk brukes til noe. Her har jeg forsøkt stjele samboerens telefon og lommebok. Ettersom lommeboken var tom for cash og visapinkoden er hemmelig så lot jeg ham få pungen tilbake. Mobilen og, for jeg har jo i grunnen min egen. Derimot er det plass til min overdimensjonerte mp3spiller i glidelåssaken, så nå er det kanskje slutt på at ledningene på øretelefonene vikler seg inn i alt jeg har i vesken når spilleren ikke er i bruk?
Er glad jeg hadde en glidelås i metall, selv om den nok er litt mer klumpete å håndtere enn en i plast, men ellers er jeg redd den hadde smeltet etter min ivrige håndtering av strykejernet. Nå lurer jeg på hva jeg skal sy neste gang. Etter å ha brukt en hel kveld og tatt meg helt ut på å sy en pung på ca 16*17 cm, tør jeg da gå i gang med noe så stort som en MaiTei? Stoffene jeg kjøpte søndag er tiltenkt dette, men ligger fortsatt i posen sin. Får sette på en vask i morgen, så får vi se. Jeg har i alle fall kommet ett skritt nærmere å sy en slik bæresele ettersom jeg i dag fikk handlet inn litt fyllvatt, og skulle det mot formodning dukke opp en glidelås på mønsteret så er jeg forberedt!
Må vise et bilde til av kveldens resultat, bare for syns skyld.

I can see clearly now. The mess has gone

For første gang jeg kan huske har jeg faktisk sydd noe jeg er fornøyd med! I tillegg har jeg fått en liten innsikt i hemmeligheten bak vellykket søm, og det er tydeligvis å stryke, og stryke og stryke! Ikke var det så ille heller, som man skulle tro, og i alle fall ikke når man, som allerede nevnt, blir så fornøyd med resultatet som jeg har blitt. Det tar selvfølgelig litt lenger tid enn forutsett for en utålmodig sjel som meg selv, men det er ikke store greiene som skal til, et arvet jern og et bordstrykebrett fra IKEA og voila! Har jeg forresten nevnt at jeg ble svært fornøyd med resultetet?
Hva var så grunnlaget for denne plutselige iveren til å sy? Egentlig startet det hele med en arm i bedring, og en voksende lyst til å stikke bukse til LilleCruz som kunne matche voksejakken. Sammenhengen mellom å strikke og å sy er kanskje ikke åpenbar før man har tatt en titt på det totale pinneanarkiet mine rundpinner levde i. De praktisk talt fløt rundt i to skuffer og var uråd å finne frem i. Inspirasjonen til opphenget jeg bestemte meg for kom opprinnelig fra Annevenn, og nå hadde det vokst seg opp en idé om at jeg kunne klare noe lignende, en idé som nok ble planten da jeg så Stillows versjon som hun sydde til Tittei i bursdagspresang. Som dere ser var det sårt tiltrengt med litt system i kaoset.
Ikke bare er et system som skissert og avbildet ovenfor vanskelig å finne frem i, det er også svært ugunsitig for pinnen. Det er liksom meningen at maskene skal gli lett over nylonen, ikke at de skal henge seg opp i kroker og bretter og det som verre er. I krøllen ovenfor fant jeg til og med en rundpinne med flettet stålwaier i stedet for nylon. Det var faktisk den eneste pinnen jeg skrotet, og grunnen til dette var fordi en del av stålet stakk ut slik at jeg stakk med på det, og jeg regnet med at den ville være temmelig ubrukelig til å strikke med. Elles er jeg (dessverre til tider) ikke glad i å kaste ting...
En ting er at det tar uventet lang tid å sy, en annen ting er tiden det tok å sortere alt dette. Jeg tror jeg har kjøpt to nye rundpinner i mitt liv, og begge disse ble kjøpt i Istanbul og var så vidt jeg husker i str. 6 og 7. Hvorfor jeg da har så inmari mange andre, (for ja, jeg har visst avsindig mange) skyldes hovedsakelig at jeg har fått overta pinnene etter både mor og mormor, samtidig som jeg har funnet og fått en del fra loppemarkeder. Hovedandelen av pinner jeg har er tydeligvis fra str. 2,5 til str 4,5, og så har jeg hele tre ermepinner i str. 6, noe jeg faktisk syns er litt rart...
Nå henger alle rundpinnene mine, eller i alle fall de fleste som ikke er i bruk for øyeblikket, pent inni skapet. Oversiktelig og greit og lett tilgjengelig til neste gang jeg bare må legge opp til et prosjekt, samtidig som jeg har fått fristilt litt plass i to skuffer. Den frie plassen får jeg nok fort fylt opp med noe annet, bare ikke flere rundpinner. Vel, resultatet kan beskues og/eller beundres her!
Som sagt til det kjedsommelige ovenfor, dette er første gang jeg har sydd noe som jeg faktisk er fornøyd med! Jada, det er alltid rom for forbedringer. Kanskje bakstykket kunne vært stivere og midtstykket litt smalere slik at det ikke krøllet seg når det hang? Det er uansett bagateller. Eller så kunne jeg kanksje hatt noen pinner i str. 2, 8, 9 eller 10 slik at jeg ikke hadde så mange tomme lommer, men enn så lenge har jeg mere enn nok med de jeg har! Forøvrig var jeg tidligere i dag innom NRK sitt rekvisittutsalg etter Varg Veum-filminnspillingene, og siden jeg plutselig hadde fått blod på tann og ikke på symaskinen, så snopte jeg med meg litt stoffer fra scenografien. Så nå skal man ikke se bort i fra at det kan komme mere sømrelatert i denne bloggen. Muligens. Kanksje...
Nei, nå er det aldeles nydelig vær ute, og jeg må ut og nyte. Det er tross alt Bergen jeg bor i og solen kan ikke forventes å vare lenge. Til alle dere som er innom vil jeg til slutt bare si: Gratulerer med morsdagen!

Oh, what a beautiful morning...

Ja, det var en "beautiful morning", og siden jeg skulle på kontroll hadde vi litt mer tid enn vanlig ved frokostbordet. Blå himmel og flere plussgrader på gradstokken, sykkelen var selvskreven transport til byen. Det går jo som en lek etter at jeg faktisk fikk luft i dekkene igjen...(rart det der.) Ettersom vi har en viss rutine på morgenene var vi likevel ute av døren til vanlig tid, men det siste jeg gjorde var å rive med meg et nøste, pinner og mønster til januarsokken, det kunne jo hende det ble litt ventetid?
Som sagt var det plussgrader, så overraskelsen var stor da jeg så samboeren skrense i bakken et par hundre meter fra hjem. Jeg hadde god fart selv, så bremset opp for ikke å kjøre inn i ham, men plutselig fløy jeg visst over styret i stedet! Au. Sol, plussgrader og klinkis?
Tror samboeren fikk seg et sjokk da han hørte meg gå i bakken (må ha vært sykkelen han hørte, for jeg sa ikke et ord), og ikke kom jeg opp for egen hjelp heller. Samboeren og en til som kom løpende, fikk trukket meg opp på beina, men ene armen hang rett ned, så ble dårlig med sykling etter det. Da bar det rett til jormor i bil, og heldig vis ser alt ut til å ha gått bra med LilleCruz, som forøvrig viser at hun har arvet vrangviljen etter sin far, og har lagt seg godt til rette med rumpa ned. (men det er enda god tid for henne til å snu seg.) Men armen, den hang nå der den, og vond var den og, så da var det rett til legevakten etter instruks fra jordmor.
Ja, skal spare dere for alle detaljene, og tjuvstarter på finalen med å si at alt er bra. Jeg er hjemme nå, uten å ha måttet gå gjennom akuttoperasjon, som det en stund var snakk om, og med sykkelforbud fra alle kollegaene. Jeg har tilbragt morgenen hos jordmor, formiddagen på legevakten og ettermiddagen på Haukeland. Ikke akkurat det jeg hadde sett for meg da jeg våknet i dag. Det har blitt mye venting. Veldig mye venting. Venting som jeg vanligvis ikke bryr meg så mye om, så lenge jeg har garn og pinner tilgjengelig. I grunnen så var jo alt tilrettelagt for et avbrekk i hverdagen da, med strikketøyet for hånden, problemet var at du kommer ikke langt med pinner, garn og én hånd...
Så januarsokkene ligger der i nøstet sitt, mens LilleCruz og jeg hviler ut på sofaen, og blir fulgt opp av lege pr. telefon. For ikke å snakke om blir dullet med av samboeren, noe jeg godt kan like! Så får vi bare håpe at dere andre har vett nok til å holde begge beina godt plantet på jorden!

Februar

Så ble jeg ferdig med februar! Ja, sokkene altså, ikke måneden, ikke riktig enda i alle fall. Disse er strikket i Gjesdals raggegarn på pinne 3,5 og forhåpentlig vis i str. 36-37. Selv om jeg er raggeentusiast liker jeg ikke så godt å strikke med akkurat dette garnet, men resultatet blir godt og varmt.
Støtte på et litt uforutsett problem da jeg skulle ta bildet. Ser du den svarte kanten nederst? Vel, det er lillecruz som gjør seg stadig mer gjeldende...
Sokkene er strikket til en god venninde som skal ut og reise. Reise litt for langt og litt for lenge. Jeg vet det er gulvkaldt der hun drar, så hun skal i alle fall ikke fryse på beina til hun er tilbake!Og nå bør jeg vel legge opp til januar, før jeg kan si at jeg gleder meg til marsmønsteret?

Er det slutten på februar?

Neida, er klar over at februar måned kun er i sin spede begynnelse, men februarsokken i sokker 2008 er begge over hæl og felling, og i mine øyne er de da praktisk talt ferdige. Januar forsvant før jeg fikk sukk for meg, men nå som jeg er så godt i gang med disse er det kanskje håp for å få startet januarsokkene og, før jeg blir kastet ut av alongen... Yaiks...
Forøvrig var det en samboer som absolutt ville ha fastelavensboller i dag, og en slik bestilling kan man jo ikke overse. Når jeg tross alt skal bli mor og greier, så kan jeg like så godt starte superhusmortreningen med litt bakeverk. Om jeg skal si det selv så ble resultatet ganske så bra. Eller hva?
Samboeren ble i alle fall fornøyd, og har ikke bemerket at husmoregenskapene dabbet av med pcen fremfor husvask, når bollene først ble ferdige. Etter en god kveldstur fikk jeg i alle fall skikk på kjøkkenet og satt en lasagne i ovnen, så helt fra scratch begynner jeg i alle fall ikke.
Vel. Det var nok for i dag. Får håpe at dere også har vett til å nyte grunnen til at jula ikke varer helt til påske, og ha en riktig god kveld!

Ta da!

Har gitt etter for en overveldende majoritet, og gitt lillecruz' første strikkeplagg en rosa kant. Jeg har til og med sydd i knapper, og må si at jeg er fornøyd med å være ferdig med denne. Guri land. Spent på hvordan denne blir i bruk.
Bare fordi det er det første plagget skal dere få se den bakfra og. Lurer på hva jeg skal strikke nå, sånn bortsett fra månedssokkene. Har et helt hespe hvitt nøstebarngarn, samt litt rester av rosa og av brunt. Får bla litt til i boken...
Kunne ha endt opp med mere garn i går, hadde det bare ikke vært for en total ikkekommunikasjon mellom ekspeditrisen på nøstebarn og meg. Heldigvis hadde jeg med Kicki som vitne, ellers ville jeg trodd det hele hadde utspilt seg i mitt hode. Jeg skulle egentlig bare innom i all hast for å kjøpe et soveskinn til lilleCruz og samtalen forløper seg omtrent sånn som det her:
"Hei, jeg skal ha et soveskinn, men har hørt de kan være litt forskjellige, så jeg vil gjerne se på flere for å sammenligne, om jeg får" Joda, det får jeg. Selv om hun trenerer litt og nødig pakker opp mer enn ett av gangen. "Jeg har nemlig hørt de kan være ganske forskellige" sier jeg igjen. Hvorpå jeg får et foredrag om nøstebarnskinnets fortreffelighet fremfor andre skinn. "Ja, jeg har lest alt dette" sier jeg "og har bestemt meg for et nøstebarnskinn, men jeg har hørt at også de kan være litt forskjellige. Hva bør jeg se eller kjenne etter når jeg skal kjøpe et soveskinn her?" Sånn rent bortsett fra et nytt foredrag om nøstabarnskinnets fortreffelighet poengterer ekspeditrisen gjentatte ganger at alle nøstebarnskinnene er like og av samme utmerkede kvalitet.
Kicki og jeg står og stryker over tre skinn vi har fått lagt på disken, og det er ikke vanskelig å kjenne at et av dem skiller seg ut i mykhet og tetthet på hårene. Jeg prøver nok en gang å poengtere at selv nøstebarnskinn kan ha ulikheter, men blir igjen avfeid av ekspeditrisen som fastholder at alle skinnene er like og av samme utmerkede kvalitet. Jeg lukker ørene når hun for tredje gang repeterer foredraget, som forøvrig står både på nettsidene deres og i katalogen, og som jeg er godt kjent med. Jeg konfererer kort med Kicki og bestemmer meg for det mykeste skinnet. "Dette tar jeg" sier jeg. Vi står og ser på mens hun pakker skinnene sammen. De har alle stempel, men de er litt utsvevende. "Dette er et kvalitetsstempel," sier ekspeditrisen. "Alle skinnene har dette. Vi pakker jo opp hvert eneste skinn før vi selger. Så ser vi på det med kunden før de kjøper." fortsetter ekspeditrisen. "Det er litt morsomt, for noen skinn har krøller!" Jeg må se på Kicki for å se om det bare var jeg som hørte den setningen der...

har stjålet bildet fra nøstabarn sine sider... fy meg.

Forøvrig stod det en balje med smånøster på disken. Åh! Jeg falt pladask for et nøste i knall oransje. En riktig så lysende farge, og nok til et par labber, eller votter, eller en lue eller i alle fall et eller annet lite plagg som virkelig ville lyst opp en grå vinterdag. "Hvor mye koster dette" spør jeg ekspeditrisen som av en eller annen grunn da står og ser ut i luften. "Det, det er litt dyrere" får jeg til svar. Jeg ser på henne, for hun må jo si litt mer? En pris, hadde jo vært en god idé f.eks, eller i alle fall hva det er dyrere enn, og kanskje hvor mye dyrere enn hva det nå enn er dyrere enn? Men nei. Taushet. Lang taushet. Jeg blir til slutt nødt til å legge det fantastiske nøstet fra meg. Kicki og jeg er jo egentlig på vei videre, og det får være måte på hvor lenge vi skal stå der og se på ekspeditrisen. Dumt det der, for nå dagen etter, så ønsker jeg virkelig at jeg hadde det fantastiske oransje nøstet i min beholdning, men det ligger der på disken, om ikke en eller annen heldig sjel til slutt fikk en pris og bestemte seg for å gi nøstet et godt hjem. *sukk*

Nøstebarn har gode produkter, men av en eller annen grunn blir det alltid litt mye klabb og babb når jeg er der. Jaja, får vel ta det som et hint om at jeg får bruke av den garnbeholdningen jeg har fremfor å kjøpe nytt, og nå som jeg alt har handlet soveskinnet, så er det vel egentlig ikke mer jeg trenger fra den butikken med det første?