Oh, what a beautiful morning...

Ja, det var en "beautiful morning", og siden jeg skulle på kontroll hadde vi litt mer tid enn vanlig ved frokostbordet. Blå himmel og flere plussgrader på gradstokken, sykkelen var selvskreven transport til byen. Det går jo som en lek etter at jeg faktisk fikk luft i dekkene igjen...(rart det der.) Ettersom vi har en viss rutine på morgenene var vi likevel ute av døren til vanlig tid, men det siste jeg gjorde var å rive med meg et nøste, pinner og mønster til januarsokken, det kunne jo hende det ble litt ventetid?
Som sagt var det plussgrader, så overraskelsen var stor da jeg så samboeren skrense i bakken et par hundre meter fra hjem. Jeg hadde god fart selv, så bremset opp for ikke å kjøre inn i ham, men plutselig fløy jeg visst over styret i stedet! Au. Sol, plussgrader og klinkis?
Tror samboeren fikk seg et sjokk da han hørte meg gå i bakken (må ha vært sykkelen han hørte, for jeg sa ikke et ord), og ikke kom jeg opp for egen hjelp heller. Samboeren og en til som kom løpende, fikk trukket meg opp på beina, men ene armen hang rett ned, så ble dårlig med sykling etter det. Da bar det rett til jormor i bil, og heldig vis ser alt ut til å ha gått bra med LilleCruz, som forøvrig viser at hun har arvet vrangviljen etter sin far, og har lagt seg godt til rette med rumpa ned. (men det er enda god tid for henne til å snu seg.) Men armen, den hang nå der den, og vond var den og, så da var det rett til legevakten etter instruks fra jordmor.
Ja, skal spare dere for alle detaljene, og tjuvstarter på finalen med å si at alt er bra. Jeg er hjemme nå, uten å ha måttet gå gjennom akuttoperasjon, som det en stund var snakk om, og med sykkelforbud fra alle kollegaene. Jeg har tilbragt morgenen hos jordmor, formiddagen på legevakten og ettermiddagen på Haukeland. Ikke akkurat det jeg hadde sett for meg da jeg våknet i dag. Det har blitt mye venting. Veldig mye venting. Venting som jeg vanligvis ikke bryr meg så mye om, så lenge jeg har garn og pinner tilgjengelig. I grunnen så var jo alt tilrettelagt for et avbrekk i hverdagen da, med strikketøyet for hånden, problemet var at du kommer ikke langt med pinner, garn og én hånd...
Så januarsokkene ligger der i nøstet sitt, mens LilleCruz og jeg hviler ut på sofaen, og blir fulgt opp av lege pr. telefon. For ikke å snakke om blir dullet med av samboeren, noe jeg godt kan like! Så får vi bare håpe at dere andre har vett nok til å holde begge beina godt plantet på jorden!