Low batt...
Ny uke?
Hvor ble det egentlig av den forige?
Dagene flyr så alt for fort og jeg rekker ikke alltid henge med i svingene. Voksejakken er (under hardt press fra Kiwa) mer eller mindre ferdig strikket, har bare hetten og heklekanten igjen. Ellers satser jeg på at en vitamininnsprøytning i ny og ne vil få fart på energien. Godt er det, men føler på en måte det er noe som mangler?
At jeg er i tåkeheimen og sen på avtrekkeren gikk til fulle opp for meg i går.
Heisen kom mer eller mindre i det jeg trykket på den for å gå opp til lunsj. I det jeg går inn fyker en kvinne forbi meg. "Det var nå litt snodig", tenker jeg og trykker på 11. etasje, før jeg snur meg og ser på kvinnen som da står mer eller mindre lent over rekkverket og med armen delvis over hodet i affekt utbryter til en annen: "Nei, nå orker jeg ikke mere! Nå har jeg stått inne der i over en halvtime!" "Hm" tenker jeg igjen, for vi har hatt en del trøbbel med heisene på jobben, "om hun har stått fast i denne heisen så bør kanksje ikke jeg ta den?" Og i det jeg får fullført tanken går dørene igjen. Og der står jeg. Alene.
Nå jobber jeg i Staten, og som statsansatte flest hadde jeg selvfølgelig matpakke, så jeg var jo aldri i direkte nød. Inrømmer likevel at pulsen gikk litt fortere i det jeg oppdaget at heisen den stod den, og hadde tilsynelatende ingen planer om å slippe meg ut. Ikke virket alarmknappen heller, og i det hele lysdisplayet sluknet vurderte jeg alternativene, som, og det må man bare innse, ikke er så mange når man står alene i en heis som har stoppet. Stod ikke der så lenge, jeg da, bare lenge nok til å kjenne en viss økning av pulsen og at adrenalinet fungerer og til å se for meg hvilket hjørne jeg skulle spise skivene mine i. Nå fikk jeg heldigvis nyte dem i kantinen til slutt like vel.
Moralen er å ha mobilen med, eller så ryktes det at vi har gode, brede trapper i bygget.
Forresten, takk for alle god bedring-meldingene jeg fikk på forige innlegg. Bedringen kom den, både godt og heldigvis fort. Og takk for alle nominasjoner. Jeg kommer tilbake til dem! I mellomtiden får dere ha en god kveld!
Hvor ble det egentlig av den forige?
Dagene flyr så alt for fort og jeg rekker ikke alltid henge med i svingene. Voksejakken er (under hardt press fra Kiwa) mer eller mindre ferdig strikket, har bare hetten og heklekanten igjen. Ellers satser jeg på at en vitamininnsprøytning i ny og ne vil få fart på energien. Godt er det, men føler på en måte det er noe som mangler?
At jeg er i tåkeheimen og sen på avtrekkeren gikk til fulle opp for meg i går.Heisen kom mer eller mindre i det jeg trykket på den for å gå opp til lunsj. I det jeg går inn fyker en kvinne forbi meg. "Det var nå litt snodig", tenker jeg og trykker på 11. etasje, før jeg snur meg og ser på kvinnen som da står mer eller mindre lent over rekkverket og med armen delvis over hodet i affekt utbryter til en annen: "Nei, nå orker jeg ikke mere! Nå har jeg stått inne der i over en halvtime!" "Hm" tenker jeg igjen, for vi har hatt en del trøbbel med heisene på jobben, "om hun har stått fast i denne heisen så bør kanksje ikke jeg ta den?" Og i det jeg får fullført tanken går dørene igjen. Og der står jeg. Alene.
Nå jobber jeg i Staten, og som statsansatte flest hadde jeg selvfølgelig matpakke, så jeg var jo aldri i direkte nød. Inrømmer likevel at pulsen gikk litt fortere i det jeg oppdaget at heisen den stod den, og hadde tilsynelatende ingen planer om å slippe meg ut. Ikke virket alarmknappen heller, og i det hele lysdisplayet sluknet vurderte jeg alternativene, som, og det må man bare innse, ikke er så mange når man står alene i en heis som har stoppet. Stod ikke der så lenge, jeg da, bare lenge nok til å kjenne en viss økning av pulsen og at adrenalinet fungerer og til å se for meg hvilket hjørne jeg skulle spise skivene mine i. Nå fikk jeg heldigvis nyte dem i kantinen til slutt like vel.
Moralen er å ha mobilen med, eller så ryktes det at vi har gode, brede trapper i bygget.
Forresten, takk for alle god bedring-meldingene jeg fikk på forige innlegg. Bedringen kom den, både godt og heldigvis fort. Og takk for alle nominasjoner. Jeg kommer tilbake til dem! I mellomtiden får dere ha en god kveld!
innlegg av Cruzidull på
6:15 p.m.
5 Kommentarer:
Heiser er skumle saker, selv tar jeg bare heisen hvis jeg MÅ. Moralen må være å ha med både matpakke, mobil og strikketøy! Så kan man kanskje ta det som et lite friminutt?
Etter
Anonym, Klokken
8:22 p.m.
Ha alltid med strikketøy, ja:) Eller sats på å ta trappene, det gir mykje god trim!! Lykke til med den teite heisa....
Etter
Anlen, Klokken
10:58 p.m.
Mobilen er et must når man reiser med heis! Det ligger en "you make my day" award til deg i bloggen min :)
Etter
Anonym, Klokken
11:46 p.m.
Jasså, snart ferdig med nøstebarnjakken nå? Jeg som tenkte jeg skulle skremme deg litt ved å fortelle at jeg er halvveis i min;)
Etter
Anonym, Klokken
10:59 a.m.
Jeg må si jeg er imponert over at du klarte å beholde roen i heisen. Tror jeg hadde fått panikken rimelig fort gitt. Jeg tar helst trappen, jeg og sier at jeg trenger mosjonen;)
Etter
Petunia, Klokken
1:29 p.m.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden