Å ta munnen for full?

I går fikk jeg stoppet mini i forsøket på å fortære en ballong. Hun var slettes ikke enig da jeg sa hun nok gapet over litt for mye.

Om ikke hun vil innse det må kanskje jeg se realiteten i hvitøyet når det gjelder månedens DUSS. Dette er så langt jeg var kommet i dag morges, og samme bilde viser hvor langt jeg har kommet i kveld. Nest siste dag av januar. Jeg hadde planer om å strikke såååå mye i dag. I alle fall til over hælen skulle jeg ha sjanse, men i horisontalen på sofaen, under to tjukke ullpledd, er det vanskelig å få gang på pinnene. Det er forøvrig klart at å ha huset fult av egne og andres barn, samt planlagte middagsgjester ikke akkurat bidrar til progresjon, selv om gjestene raskt samlet sammen egne tropper og forlot festen i det mor selv kollapset på sofaen... Vær hilset sesonginfluensa? Eller?

I mellomtiden spør jeg; hva er et strikketøy verdt? Jeg koser meg (stort sett) med pinner og garn. Jeg syns det er tilfredsstillende å se at prosjektet vokser og tar form. Jeg syns det er moro å (forhåpentlig vis) kunne glede noen med noe jeg har laget selv, noe som kanskje ikke alle har og som det ligger omtanke bak. Jeg har også en mer eller mindre absurd fornøyelse av å kunne kle mine egne små.

For noen er strikking kroner og øre. Prisen av garnet, muligens prisen av mønsteret, prisen for arbeidet. Timepris kanskje? Uansett taksering tror jeg de fleste vil være enige i at hjemmestrikk er lite lønnsomt for den som sitter hjemme og produserer. I forlengelsen av det må jeg spørre hva damene på Gjenbruksstasjonen på Sola vel kan ha tenkt da de priset et par flett-nye håndlagede bunadstrømper i ull, ca strl 34-26 til kr 25,-?

For meg er det verdt en del å fullføre DUSSen og, selv om det ser ut til at det blir februar før første par felles av pinnene. Så får jeg heller starte litt tidligere med neste par og i mellomtiden kose meg med dette paret jeg fikk nesten gratis! Men nå, opp (100 % uten hopp) i seng...