En duk ingen dukke gjør...

Her for en tid tilbake var hele familien på tre ute og spaserte en nydelig søndag formiddag. Ja, for her spaserer vi nemlig. Uansett gikk vi innom en butikk på veien. I inngangspartiet stod det en eldre dame og solgte lodd til en kirkebazar. En av gevinstene var en flott babyborndukke, og selvfølgelig (mente jeg) måtte LilleCruz få anledning til å vinne en slik. Ettersom samboeren akkurat da fikk en uhyrlig viktig telefon i forbindelse med jobben benyttet jeg anledningen til å grave dypt i hans lommebok (he he) og kjøpte lodd til den lille. 

Vi ikke hørte noe fra dem påfølgende uke og jeg glemte til sist hele greia, men så ringte de plutselig en dag etter at jeg var tilbake fra de store ekspedisjonene i Oslo og Bergen. Joda, LilleCruz hadde vunnet hun. Jeg kjente forventningene stige i det damen skulle fortelle hvilken gevinst gullet hadde fått. "Ja, hun har altså blitt den heldige vinner av en duk" sier den vennlige damen i telefonen. "En duk?" spør jeg, som kun har erindring av denne babybornen på gavebordet og bare venter at hun skal føye på de to manglende bokstavene. "Ja, en duk" sier damen igjen.

Jeg innrømmer gladelig at jeg kjente et aldri så lite snev av skuffelse, men da duken faktisk ble levert på døren kvelden etter var hele den bitre følelsen glemt. Gevinsten var faktisk en lekker, og svært forseggjort brodert juleduk. Den passer til og med vedlig godt inn i det nye huset ved den nye sofaen og kommer godt med når vi i år skal feire LilleCruz´første jul hjemme. Jo mer jeg ser på den jo mer innser jeg at dette faktisk var en skikkelig flott gevinst. En dukke får nok den bortskjemte veslejenta flere anledninger til å bli eier av, men gudene skal vite at broderi er ikke noe hennes mor kommer til å prøve seg på... 

Når vi nå først er inne på gaver må jeg vise frem en vi ga vekk i helgen. LilleCruz var nemlig invitert i ettårsdagen til en god kamerat. Pakken fra LilleCruz er alt gjemt i papiret, men hun var enig med meg at en tøff liten gutt som er stor nok til å gå i barnehage selvfølgelig må få sitt første par med ekte ragger til ettårsdagen. Selv syns jeg også den lille lekeelefanten passet godt til gavepapiret, så da gjorde det ingen ting at jeg ikke rakk legge sokkene inni, men festet dem samen med pynten utenpå papiret.

Deilig å strikke litt ragg (kjære ragg) igjen. Pinne 3 i mor aasegarn fra eget lager. Nå har jeg et par votter i masinen, og gleder meg til å se resultatet! Ny oppdatering følger, i mellomtiden ønsker jeg deg en riktig flott høstdag!

It would be so easy

Er det noen som husker vottene jeg jobbet med under Tanangertreffet? Jeg handlet 4,5 kg easy på garnutsalget den helgen og på kurven det lå i stod det tydelig merket "kan toves". Jeg er glad nysgjerrigheten tok overhånd før jeg strikket mer enn ett vottepar og én lue, for da jeg til slutt  slang dette i maskinen for fjerde gang og da med annen vask på 60 grader, da måtte jeg bare innse at dette garnet tover ikke. Planen var opprinnelig å strikke et par kjappe julegaver, men nå har jeg altså nesten 4,5 kg tykt ullgarn som ikke tover. I likhet med fortapte kattunger får man et visst forhold til garn man tar i hus, så det forlater ikke heimen, men hva i alle dager skal jeg gjøre av det nå? Selvfølgelig var det bare en løsning på problemet, og det var å dra tilbake til Sandnes ullvare. Eh... Jeg hadde uansett med meg luen og vottene, og kunne konstatere at kurven garnet lå i nå var merket med "tover ikke". Jeg viste mine bortkastede timer til ekspeditrisen og sa at da jeg kjøpte garnet ble det solgt som tovegarn. Hun så uintressert forbi mine kjempevinterplagg og sa litt hånlig: "det er bare å beklage". Som kompensasjon fikk jeg lov til å kjøpe et oppskriftshefte uten å måtte kjøpe mere garn, men for all del, jeg måtte be om det selv... vet egentlig ikke helt hva jeg hadde ventet.

Blomsterpiken lurte på om et eller to hesper ville få plass i en smartposteske, så jeg lovet å vise hvilke kvamtum det er snakk om her. 

To unøstede hesper, mitt nye hefte, vintersett for "tjukk i huet og store hender" samt nøstene etter et slakt. Den observante vil kanskje se at jeg har lagt opp til en shalom, og at hele herligheten omkranser en kopp jeg er glad i fordi den minner om en god venn og mange kopper te i godt selskap. 

Forøvrig har jeg enda ikke gitt opp å få meg et par tovede votter. Har gjort to tidligere forsøk, første  tovet for mye, andre ser du ovenfor.  Dette er siste gangen. Går det ikke nå får jeg heller fryse på fingrene... Hvor garnet kommer fra? Mon det...

Det er rart det der at garn plutselig bare dukker opp i her i huset. Samboeren har nok til syvende og sist rett i at jeg har mer enn nok garn, men likevel dukker det stadig opp noen nye nøster her og der. 

Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvor disse kom fra. (evt. hvordan de bare ropte på meg i butikken, snek seg med i handlekurven, ble betalt og så smuglet seg inn i mellom det jeg har fra før). Lekkert er det uansett. Men nå er det nok. Nå innføres det innkjøpsstopp! Eneste unntak, for det er klart at det ikke er noen regel uten unntak, blir om jeg bestemmer meg for å strikke en kjøredress fra nøstebarnboken, og da gjelder unntaket kun for 123knit. I mellomtiden strikker jeg videre mens jeg synger duett med Ane Brun.

God helg til deg og dine!

En cruzifant kom marsjerende...

Jeg er inne i en periode med små prosjekter. Det høres enkelt og greit ut, ikke sant? I utgangspunktet burde et slikt småprosjekt kunne startes og avsluttes innenfor det samme døgnet. For en rutinert strikker kan det nok det, men for en lettådistrahereCruzidull kan slikt ta noe lenger tid... Planen er i alle fall å strikke opp et utall varme sokker til LilleCruz. Hadde vært fint å ha et lager nå som sommeren er på hell, og selvfølgelig må de matche klær hun har fra før. De grå i garn fra 123knit er allerede godt brukt, mens de turkise i nøstebarngarn nettopp ble montert. Begge parene ble ferdige i forbindelse med Bergensoppholdet. Faktisk bærer den ene turkise sokken sitt tydelige preg av nettopp dette. Jeg er nemlig ikke kjent for å være den mest produktive under strikketreff, og som regel må jeg starte med å rekke opp når jeg skal fortsette prosjektet. Når jeg nå monterte sokken lurte jeg på hva i alle dager som hadde stukket meg da jeg plukket opp maskene på foten, men selvfølgelig... Jeg lot den være som den var og så kan jeg se det som et minne fra en hyggelig kveld...Jeg liker godt både nøstebarngarnet og nøstebarnboken, men har funnet ut at madam møllers babysokker ikke er noe særlig i bruk. Derimot har Malins sparkesikre sokker blitt en favoritt i heimen, og det er også de jeg nå forsøker å masseprodusere (i den grad to og et tredjedels par kan kalles masseproduksjon). I all rettferdighets navn kunne de grønne godt ha blitt ferdige for noen dager siden da jeg bare gikk og ventet på en telefon, men ettersom garnet omtrent tovet i det jeg strikket lot jeg det være.... Telefonen jeg ventet på?

JEG HAR FÅTT NY JOBB!

Nå er jeg strålende fornøyd, for etter at jeg reiste fra Bergen har det vært et usikkerhetsmoment, men nå begynner alle brikkene å falle på plass. Det er fortsatt en stund til jeg begynner, men innen den tid har jeg sagt ja til å være med på et seminar. Selvfølgelig blir det spennende å få hilse på alle mine nye kollegaer samt å få en faglig oppdatering, men akkurat nå greier jeg bare å fokusere på én ting. Sove. En heeeel natt. Uavbrutt. Alene. 

Ah!

Nå skal jeg bare nyte resten av permisjonstiden med fantastiske LilleCruz og fortsatt leve i den illusjonen om at det er leeeeeenge til samboeren overtar.

Gamle tomter, nye ting

For lenge siden, helt tilbake til juni en gang, hadde en tidligere kollega koblet sammen en høy frekvens avspilling av Les Miserables hos undertegnede, med at et tilbud om billetter til forestillingen som settes opp i disse dager på den Nationale Scene i Bergen måtte være en god idé. Den godeste fru Fryd skaffet billetter og fikset til og med barnevakt for kvelden! Snakk om tilrettelegging. Ikke bare var stykket så fantastisk at jeg fortsatt går og ljomer på en blanding av engelsk og norsk, men barnevakt Dyveke, som LilleCruz og jeg også bodde hos for anledningen, ønsket virkelig at jeg skulle trives, og inviterte like så godt hele gamle strikkegjengen den dagen jeg kom. Jeg kan ikke si annet enn at det var et fantastisk opphold i regnbyen Bergen (som virkelig levde opp til forventningene åpnet slusene hver gang jeg stakk nesen utenfor døren), men det aller beste var altså å se så mange gamle kjente igjen!

Nygifte Stillow hadde tenkt på meg da hun så denne boken

Jeg har kost meg med å lese den, og det blir nok en slager når LilleCruz blir litt større. Enn så lenge står den i hyllen i stuen, og jeg humrer litt når jeg ser den i det jeg går forbi. Det er ikke bare tittelen som passer meg. Her ser dere meg i høy luftfuktighet. Akkurat slik som Stillow nok ble kjent med meg i Bergen:
Hihi. jeg tror ikke vi har fått en pakke til meg siden før LilleCruz kom. Skikkelig artig. 

Det er nesten litt flaut å fortelle at gavedrysset bare fortsatte. Vivi har sendt lekkert babytøy tidligere og fru Fryd hadde med stor pakke nå. Selvfølgelig burde jeg ha tatt bilder, men da jeg holdt fotosession i dag lå alt til vask. Jeg tror likevel ingen tviler når jeg sier at det er lekre saker som vil bli hyppig brukt. Lekker var også presangen fra Kicki til LilleCruz, bare se:

En aldeles nydelig setesdalskofte i str. 2 år! Det må være en helt vanvittig jobb å ferdigstille noe slikt. Jag har jo sett den under produksjon i bloggen, men først når du ser den "live" ser du virkelig for et nydelig arbeide dette er. Under genseren kan man så vidt skimte tilbehøret, eller det som skal bli tilbehøret. Koften kom nemlig sammen med garn og oppskrift til bukser, nikkers, lue og strømper. Jeg skal i alle fall strikke bukse og strømper til den nydelige genseren. Heldivis har jeg enda litt tid, halvannet år ca. Det burde gå, selv om jeg ikke helt klarer å forestille meg at LilleCruz da løper rundt! Ellers heter det jo at når det regner på presten så drypper det på klokkeren. Hele herligheten fra Kicki kom nemlig i denne vanvittig lekre strikketøysmappen! Åh, sånn har jeg ønsket meg lenge, og den ble sporenstraks tatt i bruk! Jeg mener å huske at stoffet hun brukte heter litle angels, og jeg tror det er ment å minne meg på å strikke til LilleCruz. Det er selvfølgelig til henne alle prosjektene du kan skimte oppi der nå. Nei, mappen er ikke så rent liten, det er bare gresset som først ble slått etter billedtagningen i dag. 

LilleCruz har fått så vanvittig mye fint, begge vi foreldrene er rørt og takknemlige for alle de som har tenkt på oss og på den lille. 

Under denne snarvisitten merket jeg at selv om jeg på sett og vis kanskje følte meg litt ferdig med byen så savner jeg alle de jeg rakk å knyte bånd med mens jeg bodde der. Jeg rakk å møte de langt fleste, selv om jeg gjerne skulle ha sett dem mer. Likevel, min tidligere kollega, som så vidt jeg har forstått opprinnelig var hjernen bak ideen, nei hun fikk jeg ikke sett. En drøss av mine tidligere kollegaer var nemlig på konferanse. Ironisk nok dro de i det jeg satte meg på båten til Bergen, og kom hjem i det jeg gjorde det samme. At det er konferanse er greit nok, for det hender jo fra tid til annen, og selvfølgelig kan uheldige sammentreff i tid oppstå. MEN, av alle plasser i dette forgjettede land... konferansen ble avholdt i Sandnes. Slå den!

Ugler i mosen

Jeg er aldri så lite stolt! 

Jeg ble så fornøyd med uglekjolen jeg strikket tidligere i sommer. Ettersom den ble gitt vekk i presang var det klart at LilleCruz også måtte få. Jeg er visst inne i en trend om dagen, hvor jeg strikker to av alle kjoler jeg lager. Til tross for det er jeg visst utstyrt med selektiv hukommelse, for mens jeg koste meg med å strikke klarte jeg helt fint å fortrenge hvor intenst jeg hatet å sy på perlene!

Selv om jeg klarte å "glemme" har det nok ligget og gnaget litt sånn i underbevisstheten, for kjolen ble liggende ganske lenge før jeg endelig tok fatt på monteringen. Kjolen ble ferdig i god tid... dvs ca en halv time før vi skulle i konfirmasjon. Kaldt og surt i Oslo nå, så da var det deilig for en liten Cruz å kunne varme seg på ugler i nøstebarnull.

Perlene skinner som gull i solen, ekte ugleblikk som dessverre ikke er så lette å fange på "film". I ren og skjær lykke over at alle uglene til slutt hadde fått to øyne hver (det så skummelt ut en stund) fikk jeg ideen å sy på perler på brystet av kjolen og slik at det skulle være unødvendig med andre smykker. Vel.... det ble med én. Du skimter den så vidt på midten der om du myser litt med øynene. 
Til slutt et bilde bakfra, så kan man kanskje se at her er det ikke noe perlejuks. Til og med gullknappen i ryggen matcher. Lysegrønt silkebånd fra Istanbul, perler fra samme sted, knapp fra eget lager og nøstebarngarn fra nøstebarn. Jeg angret en stund på at jeg hadde strikket i to farger, men syns kjolen ble mer helhetlig da jeg fikk heklet kant rundt overdelen i samme farge som skjørtet. Nå er det bare tilbehøret som mangler.

Drømmen om sømmen

Så har det plutselig fløyet et utall nye dager og nok en gang har det gått alt for lang tid siden siste blogginnlegg. Fortsatt skyldes treneringen en dødsdømt pc, men også en tur til Oslo, et besøk i Bergen og så denne tidsklemmen. Som småbarnsforelder er jeg vel nå berettiget å skylde på den? Hodet formelig renner over av mentale innlegg samtidig som det er ett og annet bilde på kamera som gjerne vil ut på den store verdensveven. Uansett er det vel mest rettferdig å starte med det første først?

(dessuten må jeg ha dagslys for å få fotografert de fineste tingene i et lys de fortjener)

Jeg har alltid hatt en drøm om å sy. Flere ganger har jeg gjort forsøk. Stort sett har det gått ad dundas, eller rett i søpla. Andre ganger har utfallet blitt litt uventet, som den gangen jeg skulle sy grytekluter, men endte opp med disse. Februar i år avsluttet jeg det første større prosjektet jeg noen sinne har blitt fornøyd med, og litt senere fikk jeg til og med sydd i en glidelås! Selvfølgelig hadde jeg noe motgang på veien, men ikke verre enn at jeg fikk sydd en Mei Tai. Og der tok det brått slutt. Den første mei taien ble gitt vekk i gave, men før jeg fikk områdd meg til å sy en ny ble det pakking og flytting og lagring, og noe av det første som fór på lasset var maskinen. LilleCruz kom og jeg fikk låne en Mei Tai av en svigerinne, men selene på denne var rett og slett for korte til at jeg kunne knyte dem bak på ryggen. I takt med at kiloene rant på LilleCruz ble låneselen mer og mer upraktisk i bruk, og jeg måtte få sydd meg en ny. Flere måneder i glemsel og mørke hadde imidlertid endret sinnet på min kjære maskin. Den som på starten av året mol som en katt (riktignok med litt hikke, men du tar tegninga...) freste og bet fra seg. Kluss og krøll og lange mellomrom hvor stingene ikke festet seg. Løkker her og der og noen brutte tråder. Ingen ting hjalp. Forsøkte rensing, nålebytte, oljing og godord. Heller ikke trusselen om å kjøre maskinen til Sele hjalp. Jeg var trist og lei og ikke minst desperat! La ut hele min frustrasjon på Hobbyboden for å få råd og litt sårt tiltrengt trøst. Gode forslag tikket inn uten å ha noen som heltst effekt på maskinen. Ett forslag skilte seg imidlertid ut:

Et tilbud om å komme hjem til en som kan opp og ned på symaskiner slik at hun kan vurdere og kanskje får fikset min. Det var veldig generøst, men man kan da ikke ta i mot slik fra fremmede? Hadde tilbudet i bakhodet og helt tilfeldig traff jeg faktisk Rita under helgen i Tananger. Hun var slettes ikke skummel, og frekke Cruzidullen takket dermed ja. Jeg pakket følgelig maskin, skjøteledning samt annet nødvendig pikkpakk og reiste.

Jeg må virkelig si at Rita kan opp og ned på en symaskin. Under over alle under fikk hun blidgjort vriompeisen min (og plukket noen uvaner av meg). Tidlig neste morgen var jeg alt godt i gang!

Tidligere erfaring har lært meg at det er lurt å stryke stoffet før man durer avgårde med rettsøm. Mye bryderi er også spart når jeg har fått overtalt samboeren til å investere i bedre strykebrett enn bordsaken fra IKEA.
Huhei hvor det går! Hver av selene er nær 2,5 meter lange. De er strøket i alle fall 5 ganger pluss litt ekstra i endene. En dyktig, tålmodig og erfaren syerske ville nok brukt knappenåler like vel, men siden Rita har vist meg hvordan jeg fører stoffet, og når jeg tross alt har stått så lenge ved strykebrettet, har jeg begrenset knappenålsbruken til å holde polstringen på plass. (nei... ikke den polstringen, au!)
Den plutselig akk så tålmodige Cruzidull tar seg god tid og gjør seg flid. Til og med prydsømer det blitt over skulderpolstringen. 

Er det en blekksprut som har overfalt maskinen? Det er helt utrolig, så mye forarbeid og plutselig så enkelt og kjappt å få ferdig. 

Uansett blekksprutkrig og symaskintrøbbel. Maskinen og jeg bekjempet til slutt alle utfordringer og et bærevidunder så dagens lys i tide til å bli med til og bli brukt i Oslo! Siden det er så populært å navngi kunstverkene sine er det ikke tvil om at denne skal hete: "Fabulous Rita!"
Allerede godt brukt, krøllet og henslengt i en siste rest av sommersol
Om den er god i bruk? Fantastisk! Jeg likte godt Mei Taien jeg hadde lånt, men så som jeg faktisk har laget en som passer til meg vil jeg si at dette er et babyutstyr jeg ikke ville greid meg uten! Tusen takk for god hjelp, Rita, det var tross alt du som sørget for at ikke maskinen ble forvist tilbake innerst i kottet og jeg er veldig glad for det. Gratulerer med dagen som var, forresten.

Min anbefaling til deg, uansett om du har barn, venter barn, ønsker barn eller kanskje bare kjenner noen som oppfører seg som et barn så sy en mei tai! Når jeg kan kan du! Men for all del, ikke finn på å lage kortere skulderseler en i alle fall 230 cm!
I Vitenfabrikkens varmekamera er det klart at både LilleCruz og jeg slekter på Rudolf.

Stay tuned for mere strikkerier!

Når galskapen ingen ende vil ta!

For vel halvannet år siden var det en strikkedame på en annen kant av landet som sa til Vibbedille at det hadde jo vært hyggelig å treffes en gang.  I stedet for å si at du kan jo komme på kaffe om du er på denne kanten av verden tenkte Vibbedille at hvorfor treffe bare én når man kan treffe mange? Følgelig trommet Vibbedille sammen til et gedigent treff på Krabbeloftet, godt hjulpet av glade strikkedamer fra Rogaland. Dette treffet varte flere dager til ende og ble en ubetinget og sagomsnust succsess. Så vellykket faktisk at det ble bestemt at treffet skulle bli en årlig tradisjon. Og i år fikk også Cruzidull(ene) være med!

Når vel 70 damer skal treffes for å sette fjes og tale bak nickene vi bruker på nett kan man fort gå i surr. Vibbedille og gjengen var i år som i fjor forutseende nok til å løse denne floken. En utenforstående ville kanksje si at gjengen (kunne høres i det vide og brede) var svært så puppefikserte, men det var vel mest fordi det var der "navnene" var skrevet. Selv LilleCruz hadde de tenkt på! Disse tskjortene er svært praktiske selv om verken de eller serveringen gjør så mye for figuren. Utover det er jeg usikker på om jeg muligens kan ha oversett annen uniformering?

De som har vært på treff med meg før vil nok bli overrasket over å høre at jeg faktisk fikk strikket (litt) underveis. Ikke måtte jeg rekke opp (for mye) heller! Den grønne uglekjolen er felt av pinnene, men får eget innlegg senere (om jeg får meg til å sy på perler...). Planen var å strikke videre på genseren til LilleCruz, men i stedet startet jeg på et nytt prosjekt. Vibbedille hadde nemlig  arrangert busstur for damene, en skikkelig runde innom alle strikkebutikker og garnutsalg i området. Selv om jeg ikke hadde anledning til å delta på hele turen kunne jeg ikke motstå fristelsen til å stikke bortom fabrikkutsalget på Sandnes mens galskapen pågikk. Med mann og barn i bilen skulle jeg inn i to minutter bare for å kikke. To minutter ble fort ti + 15 i kø, men jeg kjøpte bare tre hesper (hvert på halvannet kilo *host host*). Da jeg kom hjem la jeg det ene utover stuegulvet, nøstet så langt det gikk før det kom en floke, brøt av garnet og jeg var rede for strikk. To år etter at dillen er blåst forbi på Hobbyboden er jeg endelig klar til å tove. Følte presset da det stod i oppskriften at man skulle  kunne strikke en vott på en kveld. Fikk litt tyn på veien av visse og visse og en del andre, men jeg presenterer to votter klare til trådfest og såpebad:
Jeg er litt skeptisk, for i følge fagfolket tover visst garnet mitt veldig mye mer enn det som er nevnt i oppskriften, dessuten ble vottene veeeldig lange, så de må fortrinnvis tove i lengden ikke i bredden for å bli gode til barnevogntrilling vinterstid (fargen matcher sportsdelen nemlig). Uansett har jeg planer om å strikke en matchende lue og muligens et par blåfjellvotter før jeg slenger det i maskinen. Det siste kommer forresten litt an på om mønster på blåfjellvotter finnes i brunt.   ; ) 

Holdt på å glemme en liten ting her. Som resultat av helgen fikk jeg meg nesten en nydelig lilla flettegenser. Den kunne jeg ha blogget som resultat av strikketreffet, hadde det bare ikke vært for at Tittei var så innmari vaktsom...

Selv om noen måtte ha sin tvil som følge av siste kommentatren så er jeg av og til "snill pike" slik det står på koppen ovenfor. Jeg lagde nemlig kake til fredagen og det ble litt klabb og babb og faktisk til og med litt røre til overs. Fylte noen muffinsformer og lagde en liten overraskelse til samboeren som ville komme hjem til tomt hus. Nok en gang; bokstavkjeks er undervurdert som media!
Jeg tror ikke jeg kan oppsummere denne helgen slik at noen som ikke har vært med vil forstå, men jeg har ledd og strikket og skravlet og kost meg hele veien! Kjempegøy å treffe så mange nye selv om jeg følte at jeg kjente en del i fra før. Skulle gjerne hatt mere tid og snakket mer med fler, men timene fløt bare så alt for fort! Når jeg tenker etter tror jeg faktisk LilleCruz var mere sosial enn sin mor. Hun var med både fredag og søndag, men jeg så ikke stort til henne... Her et sjeldent øyeblikk på armen til mor, allerede på vei til neste spennende armkrok.

Kort oppsummert var det en fantastisk kul helg, og jeg må virkelig takke Vibbedille og de øvrige madamene på Krabbeloftet for at de har laget et så flott arrangement. Jeg vil definitivt forsøke å komme meg med til neste år og! LilleCruz river meg i armen her for at jeg skal hilse så mye til alle de spennende damene hun fikk snakke med! 

Takk for denne gang og på gjensyn!

Når en sjokokakebaker...

Baker sjokokakekaker tar han først en stekegryte og en kilo margarin... 

Når det kommer til melet skal det helst helles ut over gulvet. Hvem sa at det må flere kokker til for å lage søl? Her i huset er det visst mer enn tilstrekkelig med én, og hun er barbeint...

Når melet så er forholsmessig fordelt mellom gulv og bolle blir det fort klart at Cruzidull trenger større foodprosessor...

Fornuftige husmorlige mammaCruzidull ønsker seg en maskin som elter deiger og rommer nok røre til en hel langpanne! Kanskje til og med to? Cruzidull ønsker seg og mannen en skikkelig Kenwood Major!

Men selv små maskiner lager god røre. Her i huset er vi attpå til så minimalistiske at vi ikke en gang har en langpanne Én kake blir plutselig to! Stekes i to former og to omganger. Funker det og. Tok med LilleCruz i butikken for å velge pynt, men siden hun sovnet før barnevognhjulet hadde trillet en halv omdreining utenfor døren ble jeg overlatt til meg selv i valgets kval. Det gikk i grunnen ikke så veldig bra for vingleCruz. Velge, var det noen som sa velge? Stjerner, geletopper nonstop og bokstavkjeks! Det er fortsatt ikke Martha Stewart, men jeg hadde det moro! Grunnen til at skribenten er oppe en tidlig morgen for å lage søl på kjøkkenet, eller kokkelere om du vil, er at kaken(e) var bestilt. Selv med begrensede staveferdigheter bør den gjengse kikker kunne se av hvem.

Bokstavkjeks er forresten undervurdert for å uttrykke følelser. Når en trofast venn gjennom mange år tar kvelden kan de for eksempel staves. 

Det er mang en lasagne som har hatt det hett her, for ikke å snakke om alle de kyllingene som har hatt sin nest siste hvile badet i krydder på en seng av løk i blå omgivelser. Jeg kan røpe at sprekken var ventet. Ny form var alt kjøpt inn. Samboeren jubler i kveld for den fristilte plassen i skapet. (slemme samboeren)

Bokstavkjeks skriver ikke akkurat romaner, og grundige undersøkelser viser at min boks manglet både C, Ø og Y! Og tall! Men det ligger kanksje litt i navnet. Heldigvis finnes det andre løsninger for å huske hvilken omgang du skal fortsette i når du må legge fra deg strikketøyet fordi Ole Lukkeøye kaller. Nå tar jeg kvelden. Slår sammen Macen. Plukker opp uglekjolen der jeg slapp i går og ser om jeg kan lokke med meg samboeren til en kveld med Grease på skjermen. Realisten Cruzidull tar det for gitt at han sier nei, men den som intet våger intet vinner. 

God (film)kveld til alle!

Grease is the word!

eller gris, om man ser nøyere på de to første bildene...

En stakket stund i solen!

Vi har hatt noen dager med sol. Alle som har vært midt i en (langvarig) flytteprosess har vel forståelse for at det er mye viktigere å ta en time (++) i solen, enn å tømme disse kassene som er uendelig i antall og tilsynelatende rommer mer enn vesken til Mary Poppins.

Problemet er bare at på en slik solfylt stund ble hele den delen av skjørtet jeg hadde "spart" til Tanangertreffet ferdig strikket. Å strikke 9r 2vr i noenogtyve cm er fint forenelig med et støyniva lik orkanen Gustav, som jeg forestiller meg det blir når nermere 100 strikkeglade damer skal samles i Tananger til helgen. Å øke og felle i hytt og gevær, mens man fletter til høyre og venstre, to eller fire masker av gangen krever derimot en rett tunge i lukket munn. Siden jeg liker å skravle og ikke helt ser for meg muligheten for å tie så lang tid det tar på siste del av kjolen la jeg like så godt opp til et nytt prosjekt (hurra for multiple w.i.p.s!). I nøstebarnboken er det nemlig mange prosjekter i glattstrikk, så med prosjekt 1 r 1 r 1 r 1 r... på pinnene er jeg klar for Tananger.

For å feire dette tilfellet av genialitet som rammet meg, gikk jeg inn på 123knit. Kort tid etter fikk jeg mail om at pakke var på vei i posten. Kan ikke skjønne det? *ehem*

Med en helg på trappene hadde jeg litt ambivalente følelser for om jeg ønsket at pakken skulle komme eller ei. Garninnkjøp er nemlig ikke noe jeg nødvendigvis må dele med samboeren... Lørdag var jeg først i posten, rede for å smugle inn eventuelle bevis på utskeielser, men et enslig hespe som ærlig og redelig var vunnet kan man trygt vise frem! 

Heidi Kim feiret nemlig Norges Sprangmedalje i OL med en aldri så liten konkurranse i bloggen. Og tenk, jeg vant! Ja, for jeg  vil mene at en trøstegevinst også er en seier! I alle fall når trøstepremien er et deilig hespe fra HK´s egen produksjon. Jeg digger navnet: BFL-Figgy Pudding, og LilleCruz digger tydeligvis strukturen. Selvfølgelig må jeg lage noe til henne, men hva?

Stor takk til HK for denne flotte overraskelsen!

Mandag kom derimot garnet fra 123knit! Hell i uhell eller avslørt? Jeg var nemlig i postkassen kl 15:30 og fant ingen ting. Da samboeren kom hjem fra jobb noe senere stod han plutselig med en stor pakke i hendene. "garnet ditt har kommet" sa han sarkastisk, siden han påstår at jeg har nok garn?!?  (nå skal vi uansett ikke flytte mer på en stund!). Siden han da allerede har sett det kan jeg dele herligheten her:

Unnskyldningen er selvfølgelig at han har lagt inn en ganske snedig strikkebestilling, og slikt må man jo handle inn til, ikke sant? (det har da ingen ting å si om transaksjonen var gjort før bestillingen kom!) Dessuten har han nettopp kjøpt seg en fancy ny  klokke, og da må jeg jeg kunne bruke en liten blå seddel på garn, ikke sant? Hm... lurer på hvor lenge den unnskyldningen kan brukes?

Uansett viser LilleCruz tegn på å ha arvet sin mors forkjærlighet for garn, selv om jeg ikke akkurat fristes til å spise det...

Jeg var litt usikker på om jeg hadde nok garn til genseren jeg har lagt opp til, men når noen tydelig ser ut til å like oransje er det ikke verre enn å lage litt striper om det skulle røyne på.Når jeg tenker etter har jeg faktisk strikket en del annet i det siste og, to barneluer, halvannen barnevott og et par raggsokker str. 1 år, men har visst helt glemt ut å ta bilder. 

Nei, nå er det vel på tide med litt husmorsysler. Lurer på å sette en brøddeig, lage en liste for nødvendige innkjøp og så er det et aldri så lite syprosjekt som må være ferdig før helgen. Håper at duften av nybakt brød vil spre seg i nabolaget og gjennopprette synet på oss som normale mennesker. Jeg tror nemlig vi må jobbe en stund for det nå, etter som vi ribbet alle prydbuskene i nabolaget for bær i helgen! 

Lilja har minnet meg på at jeg har passert 50 000 besøkende i bloggen! Selv om telleren min hikker en del, og vel halvparten av disse treffene må være forfatteren selv så er vel 25 000 eksterne treff et betydelig antall? Jeg har dessverre latt morsomme trefftall, bloggens ett og toårsdag (!) samt innlegg nr 300 (!) passere i stillhet. Nå er det meldt noen dager med gråvær. Om jeg får tatt kraftig tak i meg selv og muligens får litt oversikt over hobbystæsjet mitt i løpet av denne uken kan jeg si såpass at det er en aldri så lilten konkurranse i emning i denne bloggen og!