Drømmen om sømmen

Så har det plutselig fløyet et utall nye dager og nok en gang har det gått alt for lang tid siden siste blogginnlegg. Fortsatt skyldes treneringen en dødsdømt pc, men også en tur til Oslo, et besøk i Bergen og så denne tidsklemmen. Som småbarnsforelder er jeg vel nå berettiget å skylde på den? Hodet formelig renner over av mentale innlegg samtidig som det er ett og annet bilde på kamera som gjerne vil ut på den store verdensveven. Uansett er det vel mest rettferdig å starte med det første først?

(dessuten må jeg ha dagslys for å få fotografert de fineste tingene i et lys de fortjener)

Jeg har alltid hatt en drøm om å sy. Flere ganger har jeg gjort forsøk. Stort sett har det gått ad dundas, eller rett i søpla. Andre ganger har utfallet blitt litt uventet, som den gangen jeg skulle sy grytekluter, men endte opp med disse. Februar i år avsluttet jeg det første større prosjektet jeg noen sinne har blitt fornøyd med, og litt senere fikk jeg til og med sydd i en glidelås! Selvfølgelig hadde jeg noe motgang på veien, men ikke verre enn at jeg fikk sydd en Mei Tai. Og der tok det brått slutt. Den første mei taien ble gitt vekk i gave, men før jeg fikk områdd meg til å sy en ny ble det pakking og flytting og lagring, og noe av det første som fór på lasset var maskinen. LilleCruz kom og jeg fikk låne en Mei Tai av en svigerinne, men selene på denne var rett og slett for korte til at jeg kunne knyte dem bak på ryggen. I takt med at kiloene rant på LilleCruz ble låneselen mer og mer upraktisk i bruk, og jeg måtte få sydd meg en ny. Flere måneder i glemsel og mørke hadde imidlertid endret sinnet på min kjære maskin. Den som på starten av året mol som en katt (riktignok med litt hikke, men du tar tegninga...) freste og bet fra seg. Kluss og krøll og lange mellomrom hvor stingene ikke festet seg. Løkker her og der og noen brutte tråder. Ingen ting hjalp. Forsøkte rensing, nålebytte, oljing og godord. Heller ikke trusselen om å kjøre maskinen til Sele hjalp. Jeg var trist og lei og ikke minst desperat! La ut hele min frustrasjon på Hobbyboden for å få råd og litt sårt tiltrengt trøst. Gode forslag tikket inn uten å ha noen som heltst effekt på maskinen. Ett forslag skilte seg imidlertid ut:

Et tilbud om å komme hjem til en som kan opp og ned på symaskiner slik at hun kan vurdere og kanskje får fikset min. Det var veldig generøst, men man kan da ikke ta i mot slik fra fremmede? Hadde tilbudet i bakhodet og helt tilfeldig traff jeg faktisk Rita under helgen i Tananger. Hun var slettes ikke skummel, og frekke Cruzidullen takket dermed ja. Jeg pakket følgelig maskin, skjøteledning samt annet nødvendig pikkpakk og reiste.

Jeg må virkelig si at Rita kan opp og ned på en symaskin. Under over alle under fikk hun blidgjort vriompeisen min (og plukket noen uvaner av meg). Tidlig neste morgen var jeg alt godt i gang!

Tidligere erfaring har lært meg at det er lurt å stryke stoffet før man durer avgårde med rettsøm. Mye bryderi er også spart når jeg har fått overtalt samboeren til å investere i bedre strykebrett enn bordsaken fra IKEA.
Huhei hvor det går! Hver av selene er nær 2,5 meter lange. De er strøket i alle fall 5 ganger pluss litt ekstra i endene. En dyktig, tålmodig og erfaren syerske ville nok brukt knappenåler like vel, men siden Rita har vist meg hvordan jeg fører stoffet, og når jeg tross alt har stått så lenge ved strykebrettet, har jeg begrenset knappenålsbruken til å holde polstringen på plass. (nei... ikke den polstringen, au!)
Den plutselig akk så tålmodige Cruzidull tar seg god tid og gjør seg flid. Til og med prydsømer det blitt over skulderpolstringen. 

Er det en blekksprut som har overfalt maskinen? Det er helt utrolig, så mye forarbeid og plutselig så enkelt og kjappt å få ferdig. 

Uansett blekksprutkrig og symaskintrøbbel. Maskinen og jeg bekjempet til slutt alle utfordringer og et bærevidunder så dagens lys i tide til å bli med til og bli brukt i Oslo! Siden det er så populært å navngi kunstverkene sine er det ikke tvil om at denne skal hete: "Fabulous Rita!"
Allerede godt brukt, krøllet og henslengt i en siste rest av sommersol
Om den er god i bruk? Fantastisk! Jeg likte godt Mei Taien jeg hadde lånt, men så som jeg faktisk har laget en som passer til meg vil jeg si at dette er et babyutstyr jeg ikke ville greid meg uten! Tusen takk for god hjelp, Rita, det var tross alt du som sørget for at ikke maskinen ble forvist tilbake innerst i kottet og jeg er veldig glad for det. Gratulerer med dagen som var, forresten.

Min anbefaling til deg, uansett om du har barn, venter barn, ønsker barn eller kanskje bare kjenner noen som oppfører seg som et barn så sy en mei tai! Når jeg kan kan du! Men for all del, ikke finn på å lage kortere skulderseler en i alle fall 230 cm!
I Vitenfabrikkens varmekamera er det klart at både LilleCruz og jeg slekter på Rudolf.

Stay tuned for mere strikkerier!