En hel uke, oppsumert i fire bilder

Hvor ble nå denne uken av? Plutselig fredag, og jeg kan knapt erindre hva som har fått dagene til å passere? Jeg tror i grunnen dagene er kortere nå enn da jeg var i arbeid? Eller har jeg bare mer å fylle dem med? Eller har jeg blitt eldre og smått senil? I grunnen ikke godt å si hva som er årsaken, men skriften i telefonkatalogen har blitt mindre.
Mandag ettermiddag var i alle fall LilleCruz og jeg på tidenes handlerunde. Vi startet forsiktig med Biltema og Claes Olsen, beveget oss videre til apoteket, så en tur innom postkontoret før vi våget oss inn på Datakjeden og så toppet vi det hele med en tur til IKEA! For både liten og stor er det vel lov til å være sliten etter en slik tur, selv om Lillecruz egentlig sov seg gjennom det meste. Forøvrig må jeg si at verken Biltema eller Claes Olsen er spesielt godt tilrettelagt for barnevogn, og særlig det første stedet har smale ganger mellom overlessede reoler, og det hjelper ikke videre at det stod stablet tett med kasser og pappesker på gulvet. Ettersom LilleCruz og jeg må ha vært de eneste av hunnkjønn i butikken hadde jeg muligens forventet litt ekstraservice (sant å si så er jeg vant til det), men når ansattes svar på mitt spørsmål om hvor jeg kunne finne nøkkel til utekran er "jeg vet ikke" og om de hadde oppheng til hageslange "jeg tror ikke", nei da så jeg det som en tapt sak. Da en midelaldrene mann fult opp av bilringer attpåtil sendte barnevognen susende avgårde ned reolene, bare for at han ikke kunne presse seg forbi og tilsynelatende ikke maktet å gå fire ekstra skritt rundt neste reol, nei da formelig kokte jeg innvendig! Det hjelper heller ikke veldig på humøret med udugelige apotekansatte og at du må fylle ut et forhørsskjema på posten for ikke å få masse reklame du ikke har bedt om. Forøvrig tor jeg posten nå saboterer oss for manglende reklameinntekter, for etter at jeg fikk mitt "reklame nei takk"-oblat har jeg heller ikke fått noe post, ikke en gang brevet min mor sendte meg sist lørdag, og nå er det fredag, var det ikke det jeg kom frem til her?
Uansett så fikk jeg i alle fall med meg det meste fra en ganske omfattende handleliste. Det mest vellykkede må ha vært den trådløse ruteren, for hvem som helst må jo forstå at én kabel til to bærbare innbyr til store konflikter i heimen.
Tirsdag ble LilleCruz og jeg invitert på lunsj med påfølgende trilletur rundt store Stokkavann i Stavanger, en tur på vel 8 km (skryte skryte). Uansett gjør en tur i fri natur godt for kropp og sinn. Likevel klarer jeg ikke helt å slippe tanken på den lille ørkenrotten vi så på trebruen. Jeg fikk nemlig øye på en liten gnager, så vi trampet litt for å få den til å gå ned av bruen før vi skulle passere med barnevognene. Da vi kom nærmere tittet den imidlertid frem igjen, og jeg fikk anledning til å studere den nærmere og konstatere at et ikke var noen vanlig rattus norvegicus vi hadde med å gjøre. Det lille dyret virket temmelig tamt, dog noe værbitt antagelig etter ublide møter med den lokale biotopen. Jeg skulle så gjerne plukket det med meg, men hadde ingen ting å ha det i, annet enn barnevognen og den sjangsen ville jeg rett og slett ikke ta. Det stakkars lille kreket vil antagelig ikke overleve med mindre noen andre forbarmer seg over det, og jeg blir så forbannet når jeg tenker at det antagelig er noen som har sluppet kastet det ut i anledning ferien. Tar jeg turen igjen vurderer jeg sterkt å medbringe reisekasen til pus, ellers kommer jeg med en oppfordring til deg: her har du her en god mulighet til å redde et lite liv!
Samboeren fant imidlertid noe langt hyggeligere her forleden, nemlig en giftering. Jeg hang opp lapp på nærbutikken (Giftering funnet, ta kontakt om det er din, så unngår du bråk med kona) og snakket med de som kjenner alt og alle i nabolaget, nemlig barna. "Far min har mistet ringen sin" sa en liten 6åring, og da moren hennes het det samme som det stod inni ringen lot jeg henne få den med seg. Kort tid etter kom hun tilbake og kunne gledesstrålende fortelle at "det var far sin ring!" og enda en liten stund senere banket det på døren igjen, denne gangen ringen sin rette eier bak en diger blomsterbukett. For en hyggelig måte å bli kjent med sin nye nabo på, eller hva! Jeg absolutt digger tilfeldigheter!
Slik hadde det seg at vi kunne nyte synet av friske blomster til middag og dessert. Etter maten dro jeg avgårde til Virtuella for å treffe flere av de kjekke håndarbeidsdamene som finnes her i distriktet. Jeg vet ikke om det er været, tilgangen på jordbær eller de uoppakkede baggene som fortsatt finnes i huset som gir meg følelsen av å være på en evig ferie? Uansett er det litt fremmed når det ikke snakkes bergensk bak srikkepinnene (unnskyld Vivi og Dyveke), eller muligens er det bare at jeg ikke er vandt til at andre enn mor vifter med broderinåler, og det begynner tross alt å bli en stund siden... Jeg ferierer i alle fall, men det er mulig hverdagen kommer tilbake med sure vinterdager, forberedelser til barnehagebarn og når tilbaketredelsen til arbeidslivet nærmer seg.
I selskap med rogalandsdamene fikk jeg i alle fall lagt opp til marssokkene for tredje gang! Først kom jeg meg et godt stykke før det slo meg at det som regel er lurt å lese hele mønsterrapporten, en erfaring jeg visst gjør gang på gang, men tilsynelatende aldri lærer av... Så slo det meg at 64 masker ble i overkant stort for en eldre dame med min strikkefasthet. Nå prøver jeg meg med 56 masker på pinne 2,5 i stedet og håper det skal gjøre susen, men etter kun tre rader med vrangmasker er det litt tidlig å si. Målet er i alle fall å få dem ferdig til mottakers bursdag i august, og i mellomtiden baller det visst på seg med ustrikkede sokker. Jeg jobber med saken...
En annen ting det jobbes med her i huset, dog mindre hobbyrelatert, er å finne en ny sofa til stuen. Vi hadde en runde i går, men ble ikke særlig klokere (eller fattigere hehe) av det. Det eneste positive jeg kan si om gårsdagens sofajakt er at samboeren parkerte så langt unna living at vi tilnærmet hadde et helt parkeringsanlegg for oss selv. Sånn sett slapp vi unna opplevelsen jeg hadde på IKEA mandag, at en bil klistret seg så tett inni siden min slik at da jeg skulle sette LilleCruz i bilsetet kunne jeg maks åpne døren 5 cm (¤&#%(&/"/¤%&!!!), men et stykke å gå ble det jo... Vi har likevel ikke gitt opp jakten, men det er lite å blogge om... Så sånn går no dagan. Nå må jeg henge opp vasken min, kanskje sette på en ny og med litt flaks rekker jeg muligens strikke en maske før det er: Ut på tur, aldri sur
Lurer du på noe ang. kosthold og trening vil jeg absolutt anbefale å lese her!
Snipp snapp snute, så var denne uken ute. God helg!