Husmorsysler og kattevask

Jeg ble i en kommentar her tidligere spurt om hvordan katten trivdes på Sandnes. Jeg må si at jeg var spent på det selv, etter at hun så tydelig hadde vist at hun satte pris på Jæren. (i motsetning til undertegnede). Pus fikk først flytte inn i boligen etter at alt stæsjet var båret inn, litt av frykt for at hun skulle bli skremt og stikke av, men mest fordi hun tidligere har vist seg å være litt av en snublefelle... Da pusen endelig kom ble hele huset undersøkt NØYE. Hver krik og krok ble grundig inspisert. Lykken var stor da hun gjenfant en (av flere) kjent og kjær kurv som i likhet med det meste annet vi har, hadde vært utilgjengelig bortgjemt i flyttelasset. Og da det til og med vanket tunfisk på kvelden, nei da kunne ikke selv kongen hatt det bedre, helt uavhengig av om kongen liker tunfisk eller ei.
Kanskje ikke uventet, men huset ble godkjent.

Det var meningen at pusen skulle være inne noen dager og riktig venne seg til tanken på at det nå er Sandnes som er hjem, men siden pus er en egenrådig sjel bestemte hun seg for at det rett og slett var på tide å inspisere de nye utearealene alt dagen etter. Anledningen bød seg da svigerfar kom innom på morgenkvisten, for skal man inn i et hus må en dør opp og svosj, der var katten ute. Jeg må innrømme at jeg bet negler i noen timer av frykt for at pus skulle forsøke å finne tilbake til huset på Jæren, men etter det som for meg føltes som et vondt år mjauet det høylydt ved døren. "Der jeg har min skål, min kurv og min mor, det er hjem" sier pus og gjør seg således fortjent til enda mer tunfisk. Likevel er hun ny i nabolaget, så etter den første lufteturen utstyrte jeg henne med halsbånd tydelig merket med refleks, mitt telefonnr. og til hennes store fornedrelse, bjelle! Fredag ringte det på døren her, og da jeg åpnet stod der tre barn og lurte på om det var jeg som eide katten som hadde mistet halsbåndet sitt. For å være ærlig hadde katten sprunget ut og inn av åpen verandadør hele dagen uten at jeg hadde merket om hun hadde halsbånd eller ei, men ganske riktig var det hennes halsbånd ungene rakte frem mot meg. Jeg takket selvfølgelig pent, og lot ungene få hilse på pusen som sov de uskyldies søvn i kurven sin. Barna fortalte at de hadde sett henne krangle med nabokatten og at det var da hun mistet båndet.

Så sånn forløper altså dagene seg for pus. Ut og inn når det passer henne, sove i kurven(e!) sine, god mat og rent vann i skålene, gjerne litt tunfisk til dessert, noen (smiske-)runder rundt leggene mine, gjerne noen runder i flyttelasset og tydeligvis sette seg i respekt hos kattene i nabolaget. Så ja, jeg tror pus trives som SandnesGauk. Selv puster jeg lettet ut, for når de som er mest kjent i nablaget, nemlig barna selv, vet at pusen hører hjemme her, da er hun trygg. Og pus er fornøyd med å slippe det nedverdigende halsbåndet...

Nei, ikke en søppelfylling, bare flyttelassinspeksjon:

Selv trives jeg storartet i det nye huset, og nyter dagene i permisjon med LilleCruz i egen bolig. Vi har jo hatt bosted hele veien, men endelig har vi et HJEM. For riktig å underbygge til dels omstridte kjønnsroller har jeg nå inntatt kjøkkenet, som jeg må si er noe av det beste med hele boligen. Jeg har laget middag her nesten hver dag siden vi flyttet inn, og har jeg ikke laget middag så har det blitt noe annet, som feks dagens kanelboller. Fredag lagde jeg quiche, og det sier kanskje litt om min iver når jeg forteller at klokken på komfyren er rett (07:52)... Åh for et herlig kjøkken!

Som for riktig å underbygge illusjonen av å være et vaskeekte husmoremne så har jeg fått opp tempo på strikkepinnene, og over en liten pils i går kveld festet jeg trådene på ferdige maisokker i sokker 2008. Om du har fulgt denne bloggen en stund så er du kanskje klar over at jeg ligger kraftig på etterskudd, men jeg skal virkelig forsøke å hente meg inn igjen. Har bare fem par å strikke før jeg er ajour... ehem...
Vel, deilige ble de i alle fall. Str. 39/40 i fantastiske, jeg kan bare ikke skryte nok av, Istanbulsupersokkegarnet, som har vist seg å være utrolig slitesterkt. Ja, for det må jo være slitesterkt når samboerens bestemor har gått med de to parene hun fikk i fjor hver dag i ett år (!) og de fortsatt ser ut som sokker. Disse skal min egen mormor få når jeg besøker henne om et par dager, men ja, et nytt par til samboerens står også på listen. Da var det jammen flaks at det lar seg kombinere med alongen jeg er så kraftig på etterskudd med. Hehe.
Siden jeg nå har litt å ta igjen på strikefronten, må en Oslotur planlegges nøye. Her ligger de viktigste tingene klare allerede: mobillader, timemanager, babyleke og garn til fem måneder. Det må nok prioriteres hardt, for det er tross alt bare snakk om fem netter! Dessuten bør det være plass til litt klær i kofferten, og så LilleCruz da, men hun skal få reise litt mer konfortabelt.
Det er forøvrig ikke bare pusen som ønsker å bestemme her i huset, men det er bare LilleCruz som har gått så langt som å utstyre oss undersåtter foreldre med personsøker. Som dere ser er det nå på tide å avslutte her og ile til til unnsetning. Ganske snedig. Innrømmer forøvrig at bildet er fra i går, og at jeg hat tatt meg tid til å klippe vekk mesteparten av rotet fra stuebordet for ikke å få riper i husmorlakken jeg smører på for eventuelle blogglesere.
Ja, bildet er fra i går, men situasjonen er like aktuell, nå MÅ jeg løpe.