En cruzifant kom marsjerende...

Jeg er inne i en periode med små prosjekter. Det høres enkelt og greit ut, ikke sant? I utgangspunktet burde et slikt småprosjekt kunne startes og avsluttes innenfor det samme døgnet. For en rutinert strikker kan det nok det, men for en lettådistrahereCruzidull kan slikt ta noe lenger tid... Planen er i alle fall å strikke opp et utall varme sokker til LilleCruz. Hadde vært fint å ha et lager nå som sommeren er på hell, og selvfølgelig må de matche klær hun har fra før. De grå i garn fra 123knit er allerede godt brukt, mens de turkise i nøstebarngarn nettopp ble montert. Begge parene ble ferdige i forbindelse med Bergensoppholdet. Faktisk bærer den ene turkise sokken sitt tydelige preg av nettopp dette. Jeg er nemlig ikke kjent for å være den mest produktive under strikketreff, og som regel må jeg starte med å rekke opp når jeg skal fortsette prosjektet. Når jeg nå monterte sokken lurte jeg på hva i alle dager som hadde stukket meg da jeg plukket opp maskene på foten, men selvfølgelig... Jeg lot den være som den var og så kan jeg se det som et minne fra en hyggelig kveld...Jeg liker godt både nøstebarngarnet og nøstebarnboken, men har funnet ut at madam møllers babysokker ikke er noe særlig i bruk. Derimot har Malins sparkesikre sokker blitt en favoritt i heimen, og det er også de jeg nå forsøker å masseprodusere (i den grad to og et tredjedels par kan kalles masseproduksjon). I all rettferdighets navn kunne de grønne godt ha blitt ferdige for noen dager siden da jeg bare gikk og ventet på en telefon, men ettersom garnet omtrent tovet i det jeg strikket lot jeg det være.... Telefonen jeg ventet på?

JEG HAR FÅTT NY JOBB!

Nå er jeg strålende fornøyd, for etter at jeg reiste fra Bergen har det vært et usikkerhetsmoment, men nå begynner alle brikkene å falle på plass. Det er fortsatt en stund til jeg begynner, men innen den tid har jeg sagt ja til å være med på et seminar. Selvfølgelig blir det spennende å få hilse på alle mine nye kollegaer samt å få en faglig oppdatering, men akkurat nå greier jeg bare å fokusere på én ting. Sove. En heeeel natt. Uavbrutt. Alene. 

Ah!

Nå skal jeg bare nyte resten av permisjonstiden med fantastiske LilleCruz og fortsatt leve i den illusjonen om at det er leeeeeenge til samboeren overtar.