Småstrikk og småbiter...

LilleCruz skal snart begynne i barnehagen. Jeg ble tipset om at hun ville trenge votter, mange mange votter. Min strikkesamvittighet har vært svart når jeg har sett at det eneste "brukandes" paret (dvs. med tommel) hun har hatt har vært i hvit, fluffy, syntetsik blanding med bomull. Nei det hoder ikke for en aktiv stor liten pike! Ett par ble strikket, montert og grundig testet i helgen:
De virker! Oppskriften er "rillestrikka votter" fra "Strikk til Nøstebarn". Kikket på oppskriften på første votten og nå sitter den som støpt i hodet. Du kan strikke et par på en liten kveld om du ikke, som meg, blir distrahert av hundre andre ting samtidig... Jeg har heller strikket fire votter på en liten uke. For ja, de knallrosa er ferdige de og. 
Ellers er det store forandringer i Cruzidullheimen. Mandag som var ruslet jeg noen hundre små skritt ned til nye jobben og første kapittel er snart skrevet i "da sambo skulle stelle hjemme". Foreløpig trives jeg med forandringen. Selvfølgelig syns jeg permisjonen gikk så alt for fort og absolutt savner jeg LilleCruz' store smil gjennom hele dagen, men å komme hjem til en strålende blid unge og maten står varm på bordet, hvem kan vel ikke trives med det?

Og selvfølgelig:

Det står ikke så dårlig til med økonomien selv om det kanskje burde. Nytt kort kom i går til erstatning for det utslitte avmagnetiserte. 

Back on track! 

Snart helg! 

Håper den blir riktig god!

My name is Bond

Jeg har skrevet i det vide og brede om garnlageret mitt. Jeg har veid og vist glimt av den delen jeg nyter. Jeg har nevnt noen ganger den delen jeg ikke er fult så stolt av. For å kvitte seg med uvenner er det greit å ha kontakter. La meg presentere agent BOND:
Agent Bond, eller Dobble 0 Knit som han også kan kalles skal hjelpe meg å redusere alle de stumper og odde nøster jeg ikke vet hva inneholder eller potensial de besitter. Planen er at Bond (muligens pensjonert fra de sysler vi vanligvis vet han bedriver) skal spytte ut lange fargerike remser som jeg til slutt skal sy sammen og bre over meg på sofaen sure vinterdager som i dag. Vi har dog hatt en litt trøblete start. Bond trenger nemlig en sterk leder og en fast hånd. Han hvilte ut mens jeg var i Oslo og har nytt til fulle at undertegnede har skrantet i lengre tid. Det blir ikke karakterfast Bondstyring når verden har rotert, jeg har måttet ta støttesteg når jeg går og har følt meg en smule sjøsyk mens jeg dro sleden med BOND. (Nei, ingen spreke biler her). Noe har vi likevel fått gjort.

Og mere skal det bli. Jeg har endelig tatt turen til Doktor Nesehorn og fått svarte små pastiller. Jeg håper ikke MadamStrikk trenger sin Bond med det helt første, for jeg trives i hans selskap og her vil han få mer en nok å gjøre. Det er noen kg garn det er snakk om å destruere omvandle, men jeg har bestemt meg for å vente med oppveieing til teppet er ferdig. Det har nemlig ikke gått så helt godt med garnslankingen i det siste. Ikke bare var alpakkaen nedenunder en kraftig utskeielse, men det røde garnet som nå er på pinnene jeg lurte med meg gjennom sikkerhetskontrollen var visst ikke med i den første veiingen heller... Var visst ikke i huset en gang da veiingen ble foretatt om jeg får være så ubetenksomt ærlig... Regner med at jeg blir tilgitt sprekken like vel, for alt er lov når det skal bli deilig barnehagetøy til LilleCruzen. For ja, jeg gir ikke opp manuell strikk helt enda. Det som skal bli heldress til LilleCruz har vært deilig å klamre seg til i disse sjøgangstider.

Nei, nå må jeg ta opp tråden der jeg slapp. Benytter anledningen til å ønske alle en fin fristund, for nå tar jeg helg!

Et nestenmareritt!

Jeg skrev jeg skulle blogge en traumatisk opplevelse når jeg fikk det hele mer på avstand. Trengte visst noen dager, men her kommer det og det er historien om når en strikkedame skal ut og fly. Først kan jeg jo si at jeg hadde litt trøbbel med billettbestillingen som var både plundrete og lite oversiktelig, men da jeg endelig lykktes ble jeg mildt sagt irritert da jeg tilfeldig oppdaget at tur-retur betyr at man lander på én flyplass, men reiser fra en annen... Så sånn hadde det seg at LilleCruz og jeg sjekket inn pikk og pakk på Torp fredag morgen. Personalet i Widerøe var overaskende hyggelige, i motsetning til personalet i sikkerhetskontrollen... Når man reiser alene med baby er man i konstant behov for en ekstra arm, og i alle fall når du i tillegg skal blottlegge nesespray, barnemat, laptop, det akk så farlige beltet og andre skumle ting du måtte tenkes å bære med deg. Det var ingen andre passasjerer da jeg tømte livet mitt håndbagasjen over i plastkasser. For å lette arbeidet til sikkerhetspersonalet fortalte jeg at sekken fortsatt inneholdt et stort kamera og strikkepinner før det hele forsvant inn i maskinen. Mens LilleCruz og jeg ble gjennomlyst hørte jeg sikkerhetskontrollørene snakke sammen. "Det er strikkepinner" sa hun ene. "Nei" sa hun andre, "det er en hel haug med strikkepinner"

Ja for med i sekken var selvfølgelig en trofast og høyt skattet venn, strikketøysmappen som Kicki har sydd og som siden har hatt fast plass ved min side. Sikkerhetsdamen (som jeg inni meg egentlig kaller mange andre, stygge ting) ble helt sikkert sjalu både på mappe og innhold, for tenk, hun ville ta fra meg hele skatten! "Nei!" Sa jeg. Det er faktisk ikke ulovlig å fly med strikkepinner. Jo Kobro har selv uttalt at 20 cm lange strikkepinner er lov å ta med i håndbagasjen. Damen jeg var så uhelidig å møte nektet. Jeg hadde tross alt en hel haug med pinner! "INGEN", sa hun gjentatte ganger, "ingen trenger så mange pinner"! Først ville hun ta hele mappen. Jeg nektet. Så ville hun ha meg til å sende den, og jeg nektet fortsatt. Jeg argumenterte. Hardt. Den som kjenner meg vil nok tro meg når jeg sier jeg var klar til å lage scene, men heldigvis holdt det med hard argumentering, for jeg vil ikke slippe min kjære mappe ut av syne. En uformell disseksjon ved hjemkomst avslører hele mappens innhold:

Ok, den uniformskledde hadde kanksje rett i at det er begrenset hvor mange strikketøy jeg faktisk trenger på turen, men jeg ble irritert av den nedlatende tonen hun tok. Dessuten virket hun litt dum. Jeg mener, av pinnene over var hun mest bekymret for de i strikketøyet. Ikke bare er de str. 4,5 mm, de er også av tre! Jeg vet ikke hvor mange ganger hun kjente etter, men hun gjorde et poeng av å se på meg hver gang hun tok på de blanklakkerte tretuppene, og hun tok på alle. Jeg hadde kanskje blitt mer bekymret om hun hadde tatt ut metallpinnene i str. 2,5 for de er virkelig spisse og sikkerhetspersonalet har tross alt et rom for skjønn i kontrollen. Rundpinnene bemerket hun ikke en gang, enda de må være de farligste av dem alle... Enden på visa var at hun ble sur og jeg ble sur, men jeg fikk med meg hele skatten. Det er tross alt begrenset hvor mye strikkepinneterror du makter gjøre på en 45 minutters flytur med et aktivt barn på fanget. Egentlig er det begrenset hvor mye strikking du kan gjøre og, men ja jeg trenger så mange pinner, gjør ikke du? 

Storbyferie for liten og stor (Cruz)

LilleCruz og jeg har vært i Tigerstaden en tur. Mens jeg var der hadde jeg lovet å hjelpe mor å sy sikkerhetssøm i fanakoften hun  strikket i påsken (den blå) slik at den endelig kunne bli montert. Jeg hadde nemlig, med hjertet godt oppe i halsen, sydd og klippet i min (den røde) og var da nærmest å regne som erfaren på området... Nu vel... Uansett hadde mors symaskin vandret heden. Siden hun har relativt enkle symaskinbehov hadde hun anskaffet en plæstick fantæstick til under 1000-lappen i stedet for en kostbar og umulig service. Etter å ha sydd de nødvendige sting i koften måtte jeg jo prøve vidunderet, og siden min søster i lange tider har mast etter et oppheng til sine rundpinner passet det jo bra som testprosjekt.

Hadde jeg hatt bedre bilder hadde maskinen kanskje fått et eget blogginnlegg, men kan si såpass at den syr helt greit. Dvs. den syr pent, men du får en helt utrolig plastikkfølelse mens du syr, for ikke å snakke om at den tilter om du legger litt vekt på den og ikke minst lyden, DEN lyden... Når jeg skal ha ny maskin, og det må jeg nok snart siden den jeg har smelter ledningen (!) mens jeg syr, så tror jeg nok jeg vil ha en annen. 

Ettersom vi bor i lille Norges 8. største by er et besøk i Tigerstaden å regne som storbyferie, men LilleCruz og jeg tok den litt lenger og ble med båten til Kjøbenhavn, sammen med mor og søster og Cruzine. Av og til er det heller ikke så dumt med logistikk. Siden det ikke er plass til bagasje, to barnevogner, to babyer, tre reiseglade damer og en sjåfør i en alminnelig personbil tok LilleCruz og jeg oss en skikkelig bytur og møtte resten av reisefølget direkte på kaia. Det passet i grunnen bra, så fikk vi endelig sett operaen og. LilleCruz vender tommelen opp.

Uheldigvis tok jeg praktisk talt ingen bilder i de røde pølsers hovedstad, men vi fikk både shoppet litt og kost oss med god mat samtidig som vi skremte vettet av en hel restaurant da ene dekket på min søsters barnevogn eksploderte! Forresten var det det andre, første dekket eksploderte på turen over. Jeg trenger kanskje ikke skrive at det var litt styr og ble noen turer innom sykkelbutikker for reprasjoner? Jeg trenger heller ikke skrive hvor høyt det smalt for du som leser vil neppe tro det, men jeg kan si såpass at en av gjestene ved spisestedet hylte og dukket ned med hendene over hodet og det ble en ganske trykket stemning mens kelnerne engstelig kikket rundt for å finne hvor eksplosjonen kom fra...

Med to små på tur blir det rolige kvelder og ENDELIG ble jeg ferdig med fanakoften. Kjapp å stikke, men fy for et herk å montere. LilleCruz kunne uanstett "gå" i land i Oslo med nytt sett, men jeg burde kanskje presset det litt før jeg tok bilder? Om det hadde hjulpet med press når bildene ble tatt i bambushekken med storm i kastene er vel heller usikkert... LilleCruz ser uansett ut som et svært sjarnerende lite Fanatroll med klærne på og jeg er fornøyd med resultatet!

På byvandring i Oslos gater kom jeg over en artig plakat:

...og etter å ha kikket inn må jeg jammen si meg enig. "Ja, opphør salg umiddelbart!" Alpakka til 50 % ble rett og slett min økonomiske ruin... Nå er det tomt, både i hyllen og på konto. Haha. Dette var ikke helt etter planen med henhold til tidligere omtalt garnslanking, men fangsten skal forvandles til det varmeste barnetøyet! LilleCruz er fornøyd med sprekken, og når hun er fornøyd er jammen jeg det også ; )

Når sprekkene først skal erkjennes blogges må jeg vise frem fangsten etter at jeg i noe som føltes som en evighet hadde rotet (nesten) fra meg i knappeskålen på disken hos Tjorven. Til én kr. stykket kunne jeg rett og slett ikke la det være!
Fjongt barnehagetøy må jo ha fjonge knapper, for ja nå er det barnehagetøy det går i. Snille damer på HB har hjulpet meg med en liste over kjekt å ha av ulltøy til den lille, og jeg har ikke mange dagene igjen (9!!!) før arbeidslivet kaller og strikketiden nok blir betydelig redusert. Noe har jeg i alle fall ferdigstilt, selv om det kanskje ikke ble så fjongt som ønsket? En rosa og brunstripet bestefarstrøye med litt høy hals mangler bare å få sydd i noen... ja... knapper:
og jammen sann er det ikke bare knappene som mangler også på den akk så mye omtalte Little Sister dress. Opal står visst ikke i mot stomkastene i hagen, men skal nok holde en liten tulle god og varm på magen, dessuten er den grei fordi den tåler vask. Genseren over er i lammeull fra 123knit, deilig og tynn men varm. 

Nå var det godt å komme hjem. Jeg sitter i sofaen med beina på bordet og puster ut etter en traumatisk opplevelse på flyplassen. Jeg skal fortelle når jeg får det hele mer på avstand. I mellomtiden skal jeg endelig få prøvd strikkemaskinen jeg har fått låne av snille MadamStrikk (som er en ren strikkemaskin i seg selv). Dette har jeg gledet meg til lenge! God kveld!

LuckyCruz og utenlandsk arbeidskraft

Heldig er den strikkedamen som har en god venn som også strikker. Heldigst av alle det er meg, for jeg er venn med Kiwa! Ikke bare er hun en fantastisk flink og effektiv strikker, men hun kjenner meg visst til tider bedre enn jeg gjør selv. Hun vet at jeg stadig faller for fiberrike muligheter, men at det dessverre er mye prat og lite handling. I fjor strikket "alle" calorimetryer, dvs. alle unntatt meg. Kiwa strikket to (dvs. hun strikket mange, men i min historie høres det bedre ut med to) og jeg fikk den ene. Den har blitt brukt hver høst- og vinterdag siden.

Da LilleCruz var på vei ble jeg tipset om en fantastisk lue som jeg selvfølgelig bestemte meg for å strikke, men kanskje Kiwa ble lei av å vente, for i god tid før Halloween kom den i posten! Den observante leser vil kanskje se at Kiwa strikker et enormt antall luer i løpet av et år. Hun, i sammarbeid med Tittei ledet "luer for huer 2008", dvs. en knit along hvor de la ut nytt/nye luemmønstre hver måned som da flere strikket samtidig. Kiwa nøyde seg imidlertid ikke med det, hele toogfemti - (!) -52- luer strikket hun i 2008, og flere skal det bli i "luer for huer 2009"! Jeg har meldt meg på i år, og siden jeg så denne har jeg  mer eller mindre udiskré forsøkt påvirke generalene til å inkludere mønsteret i alongen. Gjett hva som lå i posten da vi omsider kom oss hjem i kveldingen i dag:

Min helt egen, garantert luktfrie, überkule, meget døde, fiskelue!!! Bildene yter ikke luen rettferdighet, den er myyye kulere i virkeligheten. Og varm! Dekker godt over ørene og ned i pannen. Jeg sitter med luen på i sofakroken og det lindrer i tette, verkende bihuler! Det var imidlertid ikke bare jeg som ble tilgodesett i pakken. LilleCruz har fått en miniCaliri for å matche sin mor. 

Som dere forstår tok far kveldsstell mens jeg åpnet pakke, og jeg MÅTTE prøve miniCalorien på LilleCruzen med en gang. Er den ikke fantastisk! Kiwa er sannelig en hel luefabrikk i seg selv, og i det tempoet hun ligger i nå tenker jeg hun kommer til å doble fjordårets lueantall. I 2009. Selv har jeg bare strikket én omgang på valgte januarlue. (og her hadde det vært passende med et rødmeikon...)

LilleCruz syns det er morsomt å rive mor i finnen:

På konvolutten stod det faktisk "Luefabrikken" som avsender. Det minner meg på en liten konvolutt jeg sendte fra min lokale post i butikk tidligere i vinter. Damen i skranken var ny, hun kikket på adressen og spurte: "er det innenlands eller utenlands"... 

I all rettferdighets navn så var hun mest sannsynlig polsk, men man kan saktens lure. 

I am the lucky one!

God natt!

I utakt.

Jeg mener ikke på noen måte at jeg ønsker LilleCruz syk, men det hadde tross alt vært bedre om vi i det minste kunne vært syke samtidig når det først skal være så galt fatt. Hun krabber ikke helt enda, men likevel kommer hun seg over gulvet i et forrykende tempo. Slik det er nå løper jeg etter og plukker henne løs fra ledninger, stikkontakter og den stakkars fredsliljen som på en eller annen måte plutselig hadde havnet innen hennes rekkevidde... (de er ikke giftige vel?) Hvorfor er disse tingene så mye mer spennende enn det berget hun tross alt har av leker? Innimellom slagene knasker jeg paracet og halspastiller og forsøker ferdigstille UFOer som dukket opp under (den halvferdige) veieprossessen. Blandt disse var en lue og én vott som gjerne skulle fått en kant og en makker. Siden en kollega til sambo akkurat har blitt far hadde det vært passende med en lilten gave. Garn og pinner lå klart og en babyvott helt uten tommel blir jo ferdig på en, to, tre... eller...

Noe må ha skjedd siden den første votten ble strikket i høst en gang. Det er samme garn, pinner og antall masker, men den siste ble jo så mye mye større? Selv samboeren, som ellers ikke er så veldig engasjert i mine strikkerier, la merke til dette (og da er det gale!). Uansett syns jeg de ble for lange til en nyfødt og den hullradkanten ble overføldig allerede på første votten. Nå er vottene borte *poff*, men skal atter se dagens lys i nær fremtid, bare med mindre pinner og helt uten hullrad. I grunnen ganske takknemlig å strikke votter til baby. Når det ikke skal være tommel gjør det liksom ikke noe at feberen koker under topplokket. Når formen tar seg opp, og jeg håper virkelig det ikke er så lenge til, er planen å gjøre et nytt forsøk på å finne tilbake de knappene jeg hadde tiltenkt Little sister's dress. 

Denne skulle jo vært ferdig innen 010109, men jeg er nå glad den er felt av pinnene like vel, selv om det gikk noen dager over tiden. Siden formen skranter på denne kanten passer det med noen halvdårlige mobilbilder i dag. Setter på en kopp te og innser at jeg kan gjøre et nytt forsøk med strikkepinnene, for det blir ikke noe januarsalg på meg i dag heller...

Flere ønsker og et nyttårsforsett

Uten å gå for mye inn på detaljer kan jeg si at min svigerinne jobber med mennesker som til daglig møter litt større og annerledes utfordringer enn du og jeg. I romjulen fortalte hun om en av "sine" som, i det de hadde gått forbi en garnbutikk hadde sagt at det han alltid hadde ønsket seg, men aldri hadde fått, det var et par hjemmestrikkede sokker. Hvordan kan en raggeentusiast la vær å etterleve et slikt ønske? Strikket i Mor Aase raggegarn på pinne 3,5, med litt knæsj oransje til pynt og forsterkning. Str. 45-46. Jeg syns ikke to ting behøver å være like selv om de skal høre sammen. 

Da jeg gav dem fra meg i dag fikk jeg høre at det passet bra, for nå hadde han visst gått fra skoene sine en plass, og det er kaldt med sandaler på vinteren, selv her i vest. Får håpe de faller i smak og at de holder ham varm. De hjalp i alle fall meg å minke litt av lageret. Hele 132 g er allerede registrert på telleren (sammen med et annet prosjekt som nå er felt av, men mangler montering og knapper). 

Mange nyttårsforsetter dreier seg forøvrig om å kvitte seg med overflødige kilo. Jeg skriver mest om kiloene med garn, men er det anndre overføldigheter du har i ditt forsett så vil jeg ikke anbefale å handle frokostblandingen din på min nærbutikk. Ja med min nye laptopvenn fulgte det nemlig med et lite snuttekamera, og man tar selvfølgelig i bruk det man har når man kommer over slike godbiter. (Trykk på play!)

Ellers har heimen vært hardt plaget av sykdom i det siste. Ikke før har samboeren kommet seg på beina og LilleCruz over den værste kneiken før jeg selv er nede for telling. I avisene i dag stod det å lese at det ikke bør slankes nå i disse influensaperioder, men jeg trosser bedre vitende og strikker videre på en presang til en ny verdensborger og hekler halskant på et snart ferdig prosjekt, alt med garn fra lager! En annen som ikke ser ut til å ha det helt godt er den lille nissen som frykter et helt år i boks på loftet.

Her ble julen nemlig pakket ned i dag, siste juleduk er vasket og kassene står klare for å bæres vekk. Jeg lurer litt på om stakkars nissen vil være like sjokkert når han pakkes ut eller om han da vil ha avfunnet seg med situasjonen? Her varer ikke jula helt til påske selv om garnlageret er ventet å vare mye mye lenger...

Om små og store ønsker for jul og nyttår

Puster ut etter en travel jule- og nyttårsfeiring. Hadde tenkt å lage et innlegg om fem ting man ikke ønsker seg til jul, men nå var det plutselig i fjor og det er sannelig på tide å se fremover. Ellers kan jeg røpe at det var litt av et gaveberg under treet, mesteparten selvfølgelig til LilleCruz, men jeg var nok den heldigste. Dette blir nemlig første innlegg på min splitter nye laptop! Tenk at sambo virkelig flesket til, enda han stadig klager over hvor mye tid jeg faktisk er i stand til å tilbringe med en laptop i fanget. Ikke en eneste pakke jeg åpnet var uønskede eller uvelkomne ting, og når det først er snakk om å oppfylle ønsker så fikk vi til og med ny vannkoker. Hadde ikke svigerfamilien snakkket sammen hadde vi fort fått to. *hehe* 

Ja så er vi plutselig litt ut i det nye året. Det er vel snart på tide å kaste ut juletreet enda det i år var usedvanlig fint og både LilleCruz og pusen syns julekulene (ja, mor har vært på IKEA) er stor underholdning. Med opprydding følger orden og oversikt, i alle fall er det meningen nå som jeg har blitt presset inspirert  av Kiwa til å foreta vareopptelling i garnlageret mitt.

Utstyrt med kjøkkenvekt og laptop var det bare å gå i gang. Selv tippet jeg at mitt lager var ca 13 kg, hvilket er en del, men lite i sammenligning med enkelte, noen andre og kanskje en til. Disse bildene er tatt med mobil og viser hva som gjemmer seg i garnskapene mine på soverommet. Det ser ikke så mye ut vel? Eh... Sammen med en kasse Istanbulsk sokkegarn er det nå summert til den totale vekt av 16,76 kg! Og enda har jeg ikke en gang åpnet døren inn til boden hvor IKEAstrømpen henger så fint med raggebeholdningen, og hvor søplesekken og DIMPAposen isolerer restegarnet... 
Da jeg rundet 11 kg mente Dyveke at det ikke var stort mer enn hybelkaniner. Nå er det bare for meg å innse at jeg har et lager. Målet for 2009 er å strikke av det jeg har og kjøpe minst mulig. Full kjøpestopp er urealistisk, men jeg tenker det skal gå fort å få redusert lageret noe i alle fall, for Madam Strikk har lovet at jeg skal få låne strikkemaskinen hennes når hun finner den og da er planen å forvandlet det kollossale lageret av ukjent restegarn i et fargesprakende slumreteppe. Har lagt inn en teller til høyre i margen *peker*, og den vil vise hvor mye garn jeg har i beholdningen til enhver tid. Det vil imidlertid komme et kraftig hopp når jeg bare får tatt med reste- og raggebeholdningen fra boden... Men først skal jeg drikke kaffe og strikke ferdig raggene jeg holder på med. (til orientering: de fire raggenøstene nederst til venstre er veid, og skal gjenforenes med sine kompiser i boden når de er underlagt samme kontroll)

Tør DU ta en vareopptelling?

Godt nyttår!