Et nestenmareritt!

Jeg skrev jeg skulle blogge en traumatisk opplevelse når jeg fikk det hele mer på avstand. Trengte visst noen dager, men her kommer det og det er historien om når en strikkedame skal ut og fly. Først kan jeg jo si at jeg hadde litt trøbbel med billettbestillingen som var både plundrete og lite oversiktelig, men da jeg endelig lykktes ble jeg mildt sagt irritert da jeg tilfeldig oppdaget at tur-retur betyr at man lander på én flyplass, men reiser fra en annen... Så sånn hadde det seg at LilleCruz og jeg sjekket inn pikk og pakk på Torp fredag morgen. Personalet i Widerøe var overaskende hyggelige, i motsetning til personalet i sikkerhetskontrollen... Når man reiser alene med baby er man i konstant behov for en ekstra arm, og i alle fall når du i tillegg skal blottlegge nesespray, barnemat, laptop, det akk så farlige beltet og andre skumle ting du måtte tenkes å bære med deg. Det var ingen andre passasjerer da jeg tømte livet mitt håndbagasjen over i plastkasser. For å lette arbeidet til sikkerhetspersonalet fortalte jeg at sekken fortsatt inneholdt et stort kamera og strikkepinner før det hele forsvant inn i maskinen. Mens LilleCruz og jeg ble gjennomlyst hørte jeg sikkerhetskontrollørene snakke sammen. "Det er strikkepinner" sa hun ene. "Nei" sa hun andre, "det er en hel haug med strikkepinner"

Ja for med i sekken var selvfølgelig en trofast og høyt skattet venn, strikketøysmappen som Kicki har sydd og som siden har hatt fast plass ved min side. Sikkerhetsdamen (som jeg inni meg egentlig kaller mange andre, stygge ting) ble helt sikkert sjalu både på mappe og innhold, for tenk, hun ville ta fra meg hele skatten! "Nei!" Sa jeg. Det er faktisk ikke ulovlig å fly med strikkepinner. Jo Kobro har selv uttalt at 20 cm lange strikkepinner er lov å ta med i håndbagasjen. Damen jeg var så uhelidig å møte nektet. Jeg hadde tross alt en hel haug med pinner! "INGEN", sa hun gjentatte ganger, "ingen trenger så mange pinner"! Først ville hun ta hele mappen. Jeg nektet. Så ville hun ha meg til å sende den, og jeg nektet fortsatt. Jeg argumenterte. Hardt. Den som kjenner meg vil nok tro meg når jeg sier jeg var klar til å lage scene, men heldigvis holdt det med hard argumentering, for jeg vil ikke slippe min kjære mappe ut av syne. En uformell disseksjon ved hjemkomst avslører hele mappens innhold:

Ok, den uniformskledde hadde kanksje rett i at det er begrenset hvor mange strikketøy jeg faktisk trenger på turen, men jeg ble irritert av den nedlatende tonen hun tok. Dessuten virket hun litt dum. Jeg mener, av pinnene over var hun mest bekymret for de i strikketøyet. Ikke bare er de str. 4,5 mm, de er også av tre! Jeg vet ikke hvor mange ganger hun kjente etter, men hun gjorde et poeng av å se på meg hver gang hun tok på de blanklakkerte tretuppene, og hun tok på alle. Jeg hadde kanskje blitt mer bekymret om hun hadde tatt ut metallpinnene i str. 2,5 for de er virkelig spisse og sikkerhetspersonalet har tross alt et rom for skjønn i kontrollen. Rundpinnene bemerket hun ikke en gang, enda de må være de farligste av dem alle... Enden på visa var at hun ble sur og jeg ble sur, men jeg fikk med meg hele skatten. Det er tross alt begrenset hvor mye strikkepinneterror du makter gjøre på en 45 minutters flytur med et aktivt barn på fanget. Egentlig er det begrenset hvor mye strikking du kan gjøre og, men ja jeg trenger så mange pinner, gjør ikke du?