Ørlite granne selvskryt...

... sånn på tampen av kvelden.
Endelig kan jeg si at voksejakken er, om ikke ferdig, så er den i alle fall ferdig strikket! Inrømmer at den var drøy på slutten. Selv om det bare gjenstod litt på hetten krevde det viljestyrke å fullføre. Jakken er i alle fall montert, bare se:
Hm. Innser at jeg har behov for en barnehenger om jeg skal fortsette denne trenden med strikket babytøy, hvilket ikke er helt usannsynlig.... (Sokker bød jo aldri på denne problemstilingen når de skulle blogges.) Jada, jakken er litt skjev og skakk, og jeg slipper nok ikke bare unna med å skylde på hengeren, men til mitt forsvar skal det sies at det gjenstår en heklekant samt skylling og knapper. Jeg tror jakken blir bra, jeg. De som har peiling på sånt sier i alle fall at dette er et svært anvendelig plagg. Og fordi jeg ikke er så flink til å måle cm på strikketøy vil det også være ganske mye rom... i bredden i alle fall...
Mitt største dilemma, (jeg har tydeligvis ikke så mange?) er om jeg skal ha brun, hvit eller rosa heklekant rundt? Bør lilleCruz endelig få et rosa innslag i sin garderobe? Bør jeg la jakken være så enkel som mulig og ha kanten i samme farge som jakken, eller bør jeg ha en nøytral offwhite heklekant, bare sånn for å unngå rosa, men samtidig forhindre at ungen blir helt kamuflert i vognen sin? Tror jeg trenger litt innspill fra dere, hva mener du? Kan nevne at knappene jeg har funnet frem er i perlemor.

100 dager igjen!

Oioi. Nå raser dagene av gårde, og plutselig er det bare 100 dager igjen til termin. Hva er da mer naturlig enn å svinge pisken og sette samboeren igang med å male gjesterommet... eh, barnerommet?!? Fint blir det i alle fall, selv om det unektelig gjenstod en del da dette bildet ble tatt.
Mens han maler barne-/gjesterom åpner jeg pappesker til den store gullmedalje. Jeg var ikke kjent med at barnevogner kom flatpakket med monteringsanvisning. Det har jo ingen hast, men på samme tid, når eskene først var i hus, ja da var det ikke råd å la være.
Jeg hadde nemlig lest på nett at barnevogner som regel måtte bestilles, og bestillingstiden kunne være lang, to - tre måneder var visst ikke uvanlig. Senest onsdag skrev jeg i en mail at barnevogn, nei det hadde vi ikke tenkt på en gang, men plutselig på lørdag stod vi der og handlet, og tenk, de hadde våre farger på lager! Stakkars lilleCruz. Blir ikke mye rosa på henne når mor og far får bestemme, men når var det vel egentlig fargen på barnevognen som bestemte kjønnet på barnet? Uansett, jeg syns bagen var nydelig, og jeg tror sommeren blir bra i år.Vårt valg falt på en OTH Urban Jungle. En fantastask lett trehjuling. Selv etter grundig research på nett har jeg ikke funnet mye negativt å si om denne vognen. For ja, resarch måtte til, en vogn er visst ikke bare en vogn. Ut i fra alt det jeg har lest tror jeg absolutt det er denne vognen som vil passe best til samboerens og mine forventninger, og vi er veldig fornøyde med valget. Den gikk til og med inn i bilen, om enn med et nødskrik og bare såvidt (og uten at vi kan påregne å ha noe særlig annet med...). Er den ikke fin? Samtidig som jeg skryter hemningsløst vil jeg sende en stor takk til den vordende farmor som har spandert dette vidunderet på hjul!
Ting begynner smått om senn å falle på plass. Selv om vi kanskje ikke hel vet hva vi kan vente oss, så er det en som begynner å gjøre seg mer og mer bemerket. 100 dager igjen og jeg feirer med å blogge magen. Neste gang er det kanskje voksejakken jeg blogger? Den har ligget på vent en stund, men nå er det ikke store biten på hetten som gjenstår.
Husk det er hviledag i dag, så slapp nå riktig godt av resten av kvelden!

Du vet det blir en god dag når...

Du vet jo at det blir en god dag når du våkner om morgenen, uten å kunne huske sist du sov en hel natt igjennom, når badegulvet er oversvømmet når du kommer ut av dusjen og når det er fredag, og du likevel ikke kan trøste deg med at det snart er helg, for i helgen, da skal du jammen arbeide overtid... Likevel, hvorfor fokusere på det negative når Felisi, Irene, Trollmor, Vivi, Mmmarianne OG Anne-Ruth alle har nominert min blogg til "you make my day award"! Tusen takk, jenter. Jeg er kjempeglad og overrasket over at så mange, som også står bak så flotte blogger, har valgt å nominere min. Før jeg går videre i nomineringsprosessen vil jeg legge inn en sterk anbefaling om å kikke innom de som har nominert meg. Det er alle blogger du trekker på smilebåndet av, selv på en dag som denne.

Nå er det min tur til å nominere, og det er jammen ikke lett når det er så mange der ute som virkelig fortjener en award!

Jeg har lyst til å nominere hele bryggegjengen (som det er linket til til høyre på denne siden)! Dette er driftige damer som kan opp og ned på pinner og stoffer, og som tar livet og bloggen med godt humør. Og ikke minst er det gode venner!

Fordi noen kanskje vil mene at det er litt juks å nominere en hel gruppe på denne måten så må jeg velge et par til. Vanskelig, men jeg gjør et fosøk.

Først må jeg gi awarden tilbake til Mmmarianne. Jeg liker å lese i bloggen hennes, hun skriver vittig om dagligdagse ting og om strikkeprosjekter som kanksje ikke alltid går helt som forventet? Jeg husker i alle fall et sjal som muligens ble noe større enn planlagt(?), men fullført ble det. Dessuten liker jeg å se hundene, og det slår meg at denne damen er om mulig like gal etter hundene sine som jeg er etter katta mi, og hun viser det!

Selv om Den gode feen allerede er en del av den første nominasjonslisten min så vil jeg likevel trekke frem hennes blogg en gang til. Jeg vil i hovedsak kategorisere det som en delikat interiørblogg, hvor det tidvis kommer innslag av hjemmesydde og -strikkede ting. Jeg tror grunnen til at jeg lar meg fasinere så veldig av denne bloggen er at den til dels representerer noe av det motsatte av meg. Jeg kan godt like stilen, men der hun har hvitt og blonder blir det farger og kanter hos meg, når hun vil ha småblomstret kaffeservice klamrer jeg meg til mitt oransje med solsikkemotiv og når hun forteller at hun liker å vaske og stryke og rydde tenker jeg med skrekk at sånne folk finnes da vitterlig ikke? Altså en koselig blogg om en uoppnåelig livsstil. Dessuten har hun satt ut i livet en tanke vi har fundert på en stund, og det er å pakke sammen og forlate regnbyen til fordel for en by hvor det riktignok er like mange regndager i året, men bare halvparten av mengden, noe som visstnok merkes. Gleder meg til å se bilder fra hvordan hun får det i et nytt hus i en ny by.

Sist men ikke minst så vil jeg gi awarden til en som ikke har blogg, men som er en god kollega og som kommer med overraskelser når jeg gjør jobben min! Hun er inne og snoker her innimellom. Du vet hvem du er, og You make my day!

Low batt...

Ny uke?
Hvor ble det egentlig av den forige?
Dagene flyr så alt for fort og jeg rekker ikke alltid henge med i svingene. Voksejakken er (under hardt press fra Kiwa) mer eller mindre ferdig strikket, har bare hetten og heklekanten igjen. Ellers satser jeg på at en vitamininnsprøytning i ny og ne vil få fart på energien. Godt er det, men føler på en måte det er noe som mangler?
At jeg er i tåkeheimen og sen på avtrekkeren gikk til fulle opp for meg i går.
Heisen kom mer eller mindre i det jeg trykket på den for å gå opp til lunsj. I det jeg går inn fyker en kvinne forbi meg. "Det var nå litt snodig", tenker jeg og trykker på 11. etasje, før jeg snur meg og ser på kvinnen som da står mer eller mindre lent over rekkverket og med armen delvis over hodet i affekt utbryter til en annen: "Nei, nå orker jeg ikke mere! Nå har jeg stått inne der i over en halvtime!" "Hm" tenker jeg igjen, for vi har hatt en del trøbbel med heisene på jobben, "om hun har stått fast i denne heisen så bør kanksje ikke jeg ta den?" Og i det jeg får fullført tanken går dørene igjen. Og der står jeg. Alene.

Nå jobber jeg i Staten, og som statsansatte flest hadde jeg selvfølgelig matpakke, så jeg var jo aldri i direkte nød. Inrømmer likevel at pulsen gikk litt fortere i det jeg oppdaget at heisen den stod den, og hadde tilsynelatende ingen planer om å slippe meg ut. Ikke virket alarmknappen heller, og i det hele lysdisplayet sluknet vurderte jeg alternativene, som, og det må man bare innse, ikke er så mange når man står alene i en heis som har stoppet. Stod ikke der så lenge, jeg da, bare lenge nok til å kjenne en viss økning av pulsen og at adrenalinet fungerer og til å se for meg hvilket hjørne jeg skulle spise skivene mine i. Nå fikk jeg heldigvis nyte dem i kantinen til slutt like vel.

Moralen er å ha mobilen med, eller så ryktes det at vi har gode, brede trapper i bygget.

Forresten, takk for alle god bedring-meldingene jeg fikk på forige innlegg. Bedringen kom den, både godt og heldigvis fort. Og takk for alle nominasjoner. Jeg kommer tilbake til dem! I mellomtiden får dere ha en god kveld!

Blåmandag - advarsel: skikkelig sutreinnlegg

Neida, det er ikke jeg som har vært ute og kjørt. Da jeg kjørte meg fast på lørdag var det vesentlig mindre dramatikk i bildet. Dette bildet har bare vært fanget i mobilen siden jeg tok det på vei hjem fra jobb for noen uker siden. Da jeg endelig fikk overført i dag, og dette dukket opp så syns jeg i grunnen det var ganske beskrivende for hvordan jeg føler meg.
Har hatt en super helg i Tigerstaden. Da flyet mitt hjem søndag kveld i tillegg tilsynelatende var det eneste som gikk mer eller mindre på oppsatt tid, om enn i det hele tatt, så skulle det være duket for en fin ukesslutt, men tydeligvis ikke ukesstart... Det er merkelig så sakte timene går fra 04:15 til klokken ringer 07:00, når man er våken fordi det verker i øret. Dagen i dag har vært tilbragt mer eller mindre i horisontalen med pånnebånd og et stort skjerf rundt halve hodet, og aldri lange stunden uten min trofaste hvetevarmer. Får bare satse på at dette er noe som går fort over, for jeg har ikke tid til å bli liggende nå.
Ikke har jeg fått gjort noe mer på voksejakken heller, siden jeg satt på flyet i går kveld. Likevel kan jeg konstatere at jeg i alle fall er over halvveis. Kanskje får jeg satt meg opp lenge nok i løpet av ettermiddagen, til å fullføre denne?
Egentlig vil jeg bare at denne mandagen skal gå fort over. Kanskje jeg våkner i morgen og finner at den megastore ripen jeg lagde i akvariet mitt i dag bare var en vond drøm? Det hadde vel vært for godt til å være sant... Uansett får trøsten være at det gikk bra med sjåføren på bildet over. Det er han som står med grå bukse og henda i lommen og prøver å kamuflere seg blandt ryddemannskapet. Klarer du å forestille deg hvordan det må ha vært å sitte i den bilen i det den veltet?

Sokkepress!

Sent torsdag kveld skulle jeg egentlig pakke, men havnet av en eller annen uforklarlig grunn på msn i stedet... Da Kiwa utfordret meg på hvem som kunne bli ferdig med et par sokker først, ja da var jeg (dum nok til/) ikke sen om å ta utfordringen. La sporenstraks opp til blueberry wafles, ekstraoppgaven i januarmønsteret til sokker 2008, et mønster jeg har strikket utallige par av, og liker godt. Glemt var pakking og glemt var leggetid, men av en eller annen grunn er jeg blitt utstyrt med en samboer som passer på begge deler...
Fikk såvidt begynt på vaffelmønstertet før jeg måtte pakke i hui og hast, og ble mast i seng. I mellomtiden kan jeg bare forestille meg hvordan Kiwa satt der og koste seg med strikketøyet! Siden dette tross alt var torsdag så er jo ikke arbeidsuken over, og jeg satt fredagen på jobb og gremmet meg over all den pressfrie strikketiden den godeste Kiwa hadde til rådighet. Jaja, jeg skulle jo fly til Oslo samme dagen, og flyplassventing gir jo gode strikkemuligheter, som i og for seg kunne begynt allerede på flybussen...hadde det ikke vært for at jeg sov hele veien ut til Flesland. Jaja, i Oslo ble det ikke mye strikketid når jeg bla. drar innom min gamle studentforening og starter helgen med å gjenoppfriske noen gamle drikkeviser. Da fredagen var over hadde jeg så vidt begynt på vrangborden på sokk nr. 2 da jeg fikk mms med bilde av sokkene til Kiwa. Ferdig trådfestet og det hele! Snakk om å bli grundig slått, ikke bare med et hestehode, men med en hel hest!Vel, en sokkeentusiast gir seg ikke for det, og når jeg er invitert på middag i Drøbak er strikketøyet med i vesken og jeg øyner allerede muligheten for å bli ferdig innen kort tid. Strikketøyet er med ja, men reservenøstet ligger igjen i bagen i Oslo og banna bein så ville jeg ikke trengt ca 10 cm av det for å få ferdigstilt. Sure greier. Legger vekk møkka/sokkene og konsentrere meg heller om å være en hyggelig gjest for mitt vertsskap som virkelig har gjort seg flid med oppvartningen! Sånn rent bortsatt fra at jeg kjørte meg fast på hjemvei, så var det en virkelig hyggelig kveld. Imidlertid ble det ikke køya før jeg hadde funnet frem det siste nøstet. Tre fellinger og fem minutter etter var paret ferdig. 10 vafler i skaftet og str. 39-40 i gjesdals (ufyselige) raggegarn. Disse ble jeg i grunnen fornøyd med, når alt kom til alt, og siden jeg av en eller annen uforklarlig grunn har veldig få ragger så beholder jeg disse selv! Desverre nekter mobilen meg plutselig å få sendt mms, så billedbeviset får komme her.Den beste strikkeren vant! Kiwa slo meg med et helt døgn, og pakken hun skal få for strevet er vel fortjent. Siden jeg selv likevel er litt som reven med rognebærene så fryder jeg meg over at jeg fikk blogget dem først! Hah!

(en mager trøst er bedre enn ingen trøst...)

Mor!

Jeg skrev i siste innlegg at samboeren nektet meg å montere stellebordet. Likevel overrasket han stort da han samme kvelden kom trekkende ned fra loftet med denne fantastiske vuggen! ja, den er litt ru, har noen gamle malingsrester og en rustikk sjarme, men vi tror den kan bli riktig så fin når vi bare får pusset og vasket litt på den. Vuggen er det min mor som har kommet med, hun sørget faktisk for å sende den med flyttelasset mitt fra Oslo, så hun har visst hatt skumle planer i lengre tid...
Ser dere det blå i fotenden? Det er min mor som har fått ånden over seg og etter godt og vel 29 pinneløse år, gjenfunnet strikkeiveren, og ferdigstilt nøstebarns babyteppe! Ikke nok med det, hun er godt i gang med teppe nr 2 allerede! Jeg syns det fortjener litt skryt!
Samboeren lurte på om dette var en vugge jeg hadde ligget i, men det er ikke tilfelle. Jeg kjenner ikke bakgrunne til vuggen, men vet at jeg selv lå i en kurv på toppen av noen polkasser, så ble vel miljøskadet allerede der.
Ja, her har vi henne, den vordende bestemor og racerteppestrikker. Om hun klamrer seg fast i akevittflasken i mental forberedelse for to barnebarn, eller om det er tilfeldig vites ikke, men jeg begynner å bli temmelig overbevist om at hun gleder seg til at det kommer to små i familien.
Jeg har virkelig prøvd å få et godt bilde av teppet, men lyset er ikke samarbeidsvillig på kvelden, dessuten er det usannsynlig stort og den mørke blåfargen ikke akurat det mest fotovennlige. Teppet er strikket på pinne 6 av 200 g 2 tråds merino fra nøstebarn. Alle som kjenner dette garnet vet at det er enormt drøyt og at et slikt teppe er en riktig prøvelse for tålmodigheten i produksjon, men en velsignelse i bruk.
Fortjener ikke min mor og nøstebarnsteppet et eget skryteinnlegg i bloggen, kanskje?

Det er fortsatt en del reding som gjenstår, men så har vi en del tid og. I mellomtiden skal jeg forsøke å lære meg noen andre godnattsanger enn den min mor sang for meg:

"Det var en god gammel bondemann
som skulle gå ut etter øl..."

Nyttårsforsetter?

Jeg har bare ett nytårsforsett i år, og det er som jeg har skrevet tidligere, å bli flinkere til å svare på sms. Imidlertid er starten på det nye året, med alt som er ventet å inntreffe der, en gunstig tid for å foreta en skikkelig opprensk i leiligheten. Når man først skal rydde kåk må man begynne et sted, og hva er vel da mer naturlig enn å starte ryddehelgen på IKEA for å skaffe flere ting å rdde vekk? I likhet med tilsynelatende resten av Hordaland tok vi i alle fall turen ut i går.
Hadde gruet meg litt på forhånd til denne turen, ettersom samboeren som regel blir totalforvandlet i det han kommer innenfor inngangspartiet. Jeg har mang en gang savnet en manneparkering fremfor en barneparkering på dette senteret, men ettersom så ikke foreligger var det bare å forsøke å gjøre det beste ut av ting. Jeg må faktisk inrømme at turen gikk overraskende greit, og at samboeren holdt overraskende godt på humøret gjennom hele varehuset. Jeg vil likevel ta noe av æren selv og hevde at litt av fortjenesten må tilskrives min forbausende effektivitet under denne handlerunden, og på forhånd ferdigskrevne liste over alt vi skulle ha (og så var det bare å røske med seg et par ekstra lys og div. i det vi for forbi...). Når vi i tillegg fikk gratis underholdning på parkeringsplassen i det vi skulle reise, ja da var turen en skuksess. Jeg skrev det over, men vi var altså ikke de eneste på IKEAshopping en lørdag i januar. Vi hadde ganske flaks med parkering da vi kom, men ellers rådet det temmelig anarkistiske tilstander på p-plassen foran varehuset. I det vi kjørte ut stod det en bil og ventet på plassen vår. Siden vi somlet litt med å fylle bilen og sette bort vognen, hadde han stått der en stund, men i det vi bakker ut av plassen kommer en bil fra en annen kant og "svopp" inn i den nylig fristilte parkeringsmuligheten. Hvorpå sjåfør i bil nr. 1 iler ut av bilen og frem til fører i bil nr 2 og begynner å hyle og bære seg. Hihi. Vi stanset selvfølgelig for å følge med en liten stund, siden skadefryd tross alt er den eneste sanne fryd, men til slutt lagde vi en så massiv kø av biler at vi også ble nødt til å kjøre og følgelig ikke fikk med oss avslutningen på denne historien. Uansett. Liten bil er ingen hindring for IKEAhandel:
I mai blir to til tre og nr. tre må jo også få litt plass i leiligheten, ikke sant? Vi rydder skap og skuffer og prøver å være harde med hva vi vil og kan beholde i leiligheten, sette på loftet eller gi til Fretex. Kjedelig, men svært nødvendig arbeid, og veldig veldig deilig når vi bare en gang blir ferdige med dette... Jeg tror kanskje samboeren er litt mer effektiv enn meg, i alle fall mer fornuftig når han prøver å forklare meg at vi ikke behøver å montere stellebordet vi kjøpte i går enda, siden barnet tross alt ikke er ventet før i mai. *sukk* Uansett må vi oppi all ryddingen ikke glemme at det tross alt er helg, og jeg har faktisk fått begynt på et lite prosjekt til min egen lille spire. Hva skal vel dette bli for noe rart da?
Selv om stellebordet får forbli umontert en stund til har samboeren vært grei og hentet ned en annen ting til leiligheten! Hva det er får avsløres i det blogginnlegget jeg (snart) har tenkt å dedikere til min mor. Når det kommer vil dere også forstå hvorfor. I mellomtiden må jeg bare hyle ut og si: "Jeg trenger å låne en mann til i 10-20 minutter!" Nå må dere ikke komme på den ideen at min samboer ikke er tilstrekkelig altså, men vi skal flytte et møbel fra ene enden av leiligheten til den andre. Problemet er at møbelet, selv når vi har tømt det helt, og tatt ut skuffene, er så tungt at det praktisk talt ikke er til å rikke. Jeg har vært med på å flytte det før (har jo fått det fra Oslo til Bergen), men nå er det som om graviditeten trekker styrken ut av kroppen på meg, og jeg har ikke sjangse til å bistå i å løfte det til ny tiltenkt plassering. Dette har ingen hast, men jeg blir fryktelig utålmodig når jeg først har bestemt meg for noe, og lurer på om det finnes "manneutleie" i Bergen? (og hvorfor begynner jeg nå å nynne på "Just å gigolo"?) Hvis han i tillegg har et glassbor slik at vi får hengt opp to små hyller på badet, og kanskje en slipemaskin, så hadde det jo bare vært helt strålende. Jeg har, som dere skjønner, beholdt troen på nissen...

Fortsatt god helg!

Godt nytt år!!!

Da var vi plutselig over i 2008! Måtte holde tungen rett i munnen på jobb i dag, gitt. Rart det, hvor innarbeidet 2007 ble. Tenk, jeg rakk å få ferdig noen UFOer før året tok slutt, nesten i tide til å bli julepresang til og med. Eller, julepresang ble det, bare litt senere enn julaften, hvem er vel egentlig så nøye med datoene... Den rosa kjolen har jeg vist frem før, nytt på dette bildet er imidlertid babyluen ferdig montert, påsydd snor og presset. Ikke så rent lite stolt av at jeg fikk til denne til slutt, men nok en gang så hadde det ikke gått uten Lises hjelp...
Jeg er også ganske fornøyd med å ha ferdigstilt det som jeg tidvis har tenkt på som tidene kjedeligste strikketøy. Babygenser og lue etter mønster fra et hauggammelt oppskriftshefte jeg en gang gav 50 øre for på loppemarked. Settet var ment å være til en liten som er ventet i månedskiftet februar/mars, men som Dyveke litt småfrekt påpekte så ville man vel kunne få plass til hele ungen inne i bolen på genseren. Hva vet vel jeg om babystørrelser? Vel, jeg syns i alle fall plagget var litt stivt, men etter å ha skyllet det opp ble det mykt som bare det. Dessuten ser det ut til å kunne passe til høsten når det kjølner, og det er jo egentlig det beste. Jeg har endret litt på oppskriften, laget halsen ekstra vid, men med perlemorsknapper på hver side slik at den kan lukkes. Jeg håper mottaker blir fornøyd med settet.
Nå burde jeg sette i gang med å strikke litt til min egen lille maispire, men akkurat nå er jeg så trett at jeg knapt holder øynene åpne. Dessuten må jeg begynne på januarsokken i favorittalongen som Silja har dratt i gang dette året. Håper til og med å rekke over bonussokken, blueberry waffle, som er en kjær gjenganger fra sokkalongen i 2006.
Stakkars lille maispiren min. Slik det ser ut nå må hun nøye seg med kjøpeklær. Det kan man jo ikke ha noe av, eller hva? Får håpe 2008 bringer med seg tid og energi i overflod! Takk for det gamle og lykke til til dere alle i det nye året!