Om garn på 123 og god og dårlig service

Så skal jeg prøve å få til et blogginnlegg uten baby, uten flytting, boligspekulasjoner, sykdom og nedtelling. I den grad det er mulig skal denne posten bare handle om garn... og om god og dårlig service.
Det er fare for at blogginnlegget blir langt, så alternativet er jo å scrolle ned til bunnen og kose deg med bildet av fine garnet, og tenke at uansett så mye dritt Cruzidull her skriver så endte det jammen godt til slutt like vel.

I påsken, for dem som klarer å huske så langt tilbake, vel, da bestilte jeg 5 hesper garn fra danske nettbutikken 123knit. Merionoen her skal være mer eller mindre det samme som nøstebarn sitt, bare med den forskjell at du får fem hesper til prisen av to på nøstebarn. Det sier seg selv, i disse babystrikktider (ups, håper babyglippen her blir tilgitt, ref. innledende setning på posten) sier det seg selv at garnet måtte prøves ut. Vel. Jeg bestilte fem hesper i påsken, og andre som har erfaring fra nettbutikken har skrytt av rask levering, så da var det bare å vente. Og vente. og vente...
Garnet var ikke kommet da jeg dro fra Bergen til Stavanger, men det var jo en del helligdager innimellom så syns ikke det var noe unormalt i det. Dessuten skulle jeg bare være i Stavanger i vel halvannen uke, og da jeg dro tilbake til Bergen igjen hadde jeg en søt forventning om at nå måtte det ligge en hentelapp i postkassen. At vi kom frem en lørdag ettermiddag er jo ikke noe problem når man har post i butikk, sant?
Da samboeren ropte "det er post til deg" så var jeg på vei i skoene, intill jeg så han rakte meg en konvolutt fra posten norge, og ingen hentelapp? Sånn skulle det jo ikke være? Vel, Posten norge kunne opplyse meg om at pakken min var blitt stoppet i Oslo for fortolling, og jeg kunne betale dem et mindre hyggelig beløp for at de skulle sende pakken videre til meg. Her var det selvfølgelig en feil, for pakken min skulle jo ikke fortolles, men en ting er at det er greit å hente en postpakke i butikk en lørdags ettermiddag, mindre greit er det å få kontakt med postens (anti)kundeservice, så da fikk det hele vente til etter helgen. Første skuffelse.
Mandagen ringte jeg det nr. som står oppført til det posten kaller kundeservice. Jeg la frem problemstillingen, at pakken var blitt stoppet, at varens verdi er under 200,- kronersgrensen, men at det evt. er portoen på pakken som gjør at verdien totalt vippet såvidt over grensen. "Ja, men nå skal jo portoen regnes i varens verdi ved fortolling" sier sure postdamen i andre enden av telefonen. Hun var ganske frekk i grunnen, og jeg ble sint og svarte (muligens i samme frekke tone): "Nei, det er bare når varens verdi er OVER kr 200 at portoen regnes med i fortolling, ikke når den er under grensen" og føyde til: "dette burde du vite som jobber i kundeservice" Hvorpå sure postdamen svarer: "Nei, det behøver jeg slettes ikke å vite, for jeg jobber ikke på fortolling!" Er det mulig? Jeg ble litt paff og lurer på hvorfor hun uttaler seg i det hele tatt. Men det er klart. Denne damen vil jo ikke jeg snakke med, og som den sure kunde jeg faktisk kan oppvise å være til tider krevde jeg rett og slett å få snakke med noen som kunne sine saker, ja, jeg ville bli satt over til de som jobbet med fortolling!
Jeg har evnen til å skifte humør på telefon, så da en hyggelig ung mann denne gangen svarte i andre enden fremla en smørblid Cruzidull problemstillingen på nytt. "Pakken min har blitt stoppet. Jeg har kvittering. Kan sende pr. epost. Har flyttet. Pakken må merkes ny adresse". Og svaret jeg fikk var oppløftende: "Ikke noe problem!"
Dagen etter dro jeg tilbake til Stavanger. Sjekket svigerfars postkasse daglig i starten. Så annen hver. Og så gav jeg opp, regnet med at jeg ville få beskjed om det plutselig lå noe spennende der til meg. *sukk*
Og så ringte jeg posten igjen.
Jeg fremla problemet nok en gang. Siden posten hadde stoppet pakken var den angivelig blitt utstyrt med et sporingsnr. og jeg ville vite hvor pakken var. Postmannen sa til meg at pakken var blitt videresendt samme dag som jeg hadde sendt kvittering, og at selv om jeg ikke hadde fått hentelapp så måtte den nok ligge på Klepp postkontor, så det var bare å ta turen. Jeg slo meg til ro med dette, for Klepp postkontor hadde jo flyttet i de dager, så ikke unaturlig om en pakke blir glemt scannet eller at en hentlapp forsvinner? Jeg fikk lokalisert de nye postkontorene på Jærhagen kjøpesenter. Innerst i hjørnet bak to visne planter merket "gratulerer med nye lokaler" stod to like visne damer og så irritert opp på meg som ba om hjelp. Tenk, de måtte gjøre noe. Lette på baken fra fancy nye kontorstoler uten rygg og lete gjennom alle pakkene for å se om det kunne ligge en liten sak der til meg. Jeg forsøkte fortvilet å beskrive hva pakken inneholdt for å gi dem en idé om hva de skulle se etter, men likevel måtte jeg konstatere at for postdamene var mine opplysninger totalt uvesentlige og at det tilsynelatende var mer spennende å bla gjennom alle bok- og kalenderpakker som lå i hyllene enn de som kunne inneholde mer uformelige sendeinger. Til slutt ristet de på hodet og satte seg godt tilbake på kontorstolene. Ingen pakke til meg. Mitt forsøk på å få hjelp til hva jeg kunne gjøre videre ble avvist av et kort og kontant jeg kunne ikke gjøre en dritt, for jeg var jo bare mottaker av pakken, det var avsender som måtte etterlyse...
Jeg tror jeg var så sint at jeg kokte da jeg satte meg i bilen og ringre postens såkalte kundeservice en gang til. Denne gangen lot jeg meg ikke avspise med en vanlig saksbehandler og krevde å snakke med de på fortolling direkte. Og under over alle under så fikk jeg faktisk en på tråden som i alle fall tilsynelatende forsøkte å hjelpe. Den mest naturlige konkusjonen slik hun så det var at de hadde glemt å føre på ny adresse og at pakken var sendt til Rimi Hansaparken (lokale post i butikk i Bergen) eller at de hadde rotet sammen ny og gammel adresse til en spenstig ny kombinasjon slik at postpakken var forsvunnet ut i perifirien. Den var i alle fall ikke scannet siden den forlot postkontoret i Oslo. Den hyggelige damen tok faktisk en telefon til Hansaparken, og ringte meg opp igjen med den nedslående nyheten om at pakken ikke lå der. Dernest la hun inn en etterlysning på pakken, med beskrivelse av innholdet og merket mitt telefonnr. slik at jeg skulle få beskjed OM den skulle dukke opp noe sted.
Nå høres det ut som om både god og dårlig service refererer seg til de ulike personene jeg var i kontakt med hos posten, men nei. Historien om den gode servicen kommer først når jeg nå skriver om kontakten med personen bak 123Knit.com. Fordi jeg underveis har skrevet på nett om hvordan posten har drøyet og så rotet vekk pakken min, hadde hun fått nyss i dette. Jeg syns det var flott av henne da hun skrev til meg at hun gjerne ville sende meg en ny pakke, men en av fargene jeg hadde bestilt var hun tom for så hun lurte på hva jeg ville ha i stedet! Det kaller jeg service det! Uansett så skrev jeg tilbake og takket så mye. Likevel syns jeg det ikke er riktig at hun skulle få merbelastning for en feil som posten norge har gjort. Det er helt på det rene at 123Knit ikke har gjort noe feil her, men om min pakke mot formodning skulle komme i retur til henne så hadde jeg satt pris på beskjed, og om hun i såfall kunne sende den til den nye adressen.
Ja, slik gikk nå dagene. Det er ganske lenge siden påske. Det var også lenge siden vi hadde vært i leiligheten. Etter tre visninger og i forkant av den fjerde fant vi ut at samboeren kanskje burde ta en tur i helgen for å muligens dra over gulvene og samtidig hente ned vuggen og litt annet stæsj som kunne komme godt med. (så snek det seg inn litt mere baby og bolig like vel...). Da han ringte sent lørdag kveld og sa postkassen var smekkfull, og at det bla. lå en hentelapp til meg, nei, da ble jeg passe oppgitt! Så sent som han kom frem var jo heller ikke butikken åpen, så da var det bare å ta med lappen tilbake til Stavanger og ny ringerunde mandag. Denne gangen, klok av skade ringte jeg direkte til Rimi Hansaparken, og unngikk karusellen med postens kundeservice. Jeg har tidligere ment at Rimi Hansaparken er en noe spesiell butikk som krever an iq under 10 for ansettelse, så var muligens litt forutintatt da jeg ringte og fikk snakket med en ung grønnskolling. Forklarte problemet uten større håp og innlevelse og hørte på at han gikk gjennom alle pakkene med sporingsnr uten hell. Hadde ikke store forventningene ettersom hentelapen var merket "9. april, må hentes innen 14 dager". Som ventet var resultatet nedslående, men jeg protesterte ikke da han stotrende og stammende spurte om jeg ikke kunne snakke med sjefen, for han kunne ikke helt dette med posten. Jeg var ikke særlig mer optimmistisk da jeg fremla problemstillingen på nytt, men overraskelsen var stor da jeg fikk en frisk optimistisk stemme i andre enden. "Nei, dette skal vi finne ut av" sa hun. Nok en gang gikk hun gjennom pakkene med sporing og sa det kunne jo hende det var glippet med scanningen. Jeg forklarte nok en gang, litt halvhjertet, at det var snakk om fem 100 g hesper med garn fra Damnark, for at hun skulle få et inntrykk av formen. "Ja, da er det vel en myk pakke da?" konstaterer hun. Og jeg tenker for meg selv at dette kvinnemennesket viser de første tegn på intelligens i minkontakt med postverket i denne saken. "Har du flere pakker?" spør hun plutselig og jeg blit litt overrasket. "Nei?" sier jeg. "Nei, for vi har faktisk en pakke til deg her" sier hun igjen, og jeg kan nesten ikke tro hva jeg hører! "Virkelig?". Jeg hører på mens hun staver seg gjennom den nye adressen på Klepp som jeg får henne til å notere, og kan fortsatt ikke tro henne når hun sier: "Jeg vidresender den med en gang, så forhåpentlig vis skal du ha den i hende allerede i morgen!" Og i går, ja da fikk jeg jammen en sms fra svigermor: "Hei. Pakke i posten fra Danmark"
Ja, vi har flyttet ut fra svigers, men ikke lenger enn to hus bort så pakken var en liten spasertur unna. Stor og bløt og fristende. Nå ser ikke dere det så godt av bildet, men pakken ER merket med verdi, så den skulle aldri ha vært stoppet i utgangspunktet. Videre så har de IKKE greid å sette på ny adresse i Oslo, slik de lovet og attpå til så har de GLEMT å la sporingsnr. følge pakken, dvs at den ikke er sporbar, slik jeg har fått beskjed om hele veien, og følgelig heller ikke kunne scannes noe sted. Det var også det den fantastiske sjefen på Rimi Hansaparken fortalte, at de har to reoler, en for pakker med og en for pakker uten sporing. Det sjefen gjorde da pakken ikke lå med sporingspakkene var å ta en liten kikk også på de pakkene uten. Der lå den faktisk, og der har den ligget hele tiden, og støvet ned, stakkars. Og oppi det hele så har jeg mottat brv fra Posten Norge. Et brev om at de har mottat klagen min. Et brev addressert til Cruzidull, c/o svigerfar, postadresse Bergen, som jeg jo har gitt beskjed mo at jeg har flyttet fra. Det er jammen ikke lett dette med kommunikasjon...
Skal det virkelig være så mye stress å bestille varer fra utlandet? Skal det virkelig være så mye jobb å kommunisere med postansatte? Har man virkelig ingen rettigheter når de roter vekk pakkene dine?
Vel, når jeg ser på det vidunderlige garnet pakken inneholdt så er det nesten så jeg tenker at det var verdt hele jobben. Nå skal det nøstes og strikkes og jeg ser slettes ikke bort i fra at jeg vil bestille fra 123Knit igjen.
Jeg fikk jo det jeg skulle, og er følgelig glad for at jeg ikke takket ja til ny pakke, selv om tilbudet var umåtelig generøst!
Garnet er fantastisk, og til og med enda litt bløtere enn nøstebarn sitt. Jeg anbefaler i alle fall både garn og butikk på det varmeste. Eneste problemet er at du ikke kommer unna postverket, og i den prosessen så gjenstår det bare å ønske lykke til...
Og god fridag i morgen. En ypperlig anledning for litt nettshopping, ikke sant ; )

Pust ut, LilleCruz lar vente på seg...

...det er fortsatt 7 dager igjen. Tausheten i bloggen skyldes følgelig ikke store begivenheter, snarere to uavhengige nattlige runder med kontinuerlig knestående tilbedelse av den O' Store Porselensguden. Natt til i går var jeg sikker på at LilleCruz hadde tenkt den ut den veien, men heldigvis forhaster hun seg ikke. Fordelen må jo være at denne massive dehydreringen har ført til at jeg har litt mindre vann i kroppen, så aldri så galt at det ikke er godt for noe... (fattigmannstrøst) Midt oppi det hele har vi flyttet ut fra svigers og inn på sokkel med stort bad, så her gjøres det i stand til babystell (tydeligvis hardt sponset av IKEA). Kanskje jeg er naiv og ikke helt forstår hvilken drittjobb vi har begitt oss ut på, men jeg gleder meg nå veldig til å stå her og pludre med LilleCruz.
Forøvrig har sokkelen stått klar til oss helt siden vi kom til Klepp, men pga visninger og slikt har vi avventet med å hente ned hvitevarene og følgelig ikke heller sett behovet for å flytte inn i en sokkel uten mulighet til å lage eller oppbevare mat. Sist uke kastet vi derimot inn håndkledet. Ikke at vi hentet ned hvitevarene, så mye is i magen hadde vi ikke, men et raskt søk på finn.no skaffet oss både gratis kjøleskap og komfyr, en grei midlertidig løsning på lik linje med det meste annet om dagen. Må da si at folk har bodd under kummerligere forhold før. Vi har i det minste god plass til våre fire lånte kopper og asjetter. Hehe.
Boligmarkedet i Bergen står stille om dagen, så det har vært litt vanskelig å kikke etter bolig med usikkerheten hengende over oss med hvor mye vi ville få for leiligheten, om vi i det hele tatt ville få solgt. I går fikk vi faktisk napp og en kjøper på tråden, og selv om det ble noe under takst fikk vi i alle fall det vi gav for den og kan følgelig puste lettet ut! Ettersom vi hadde vært på tre visninger dagen før samt hatt visning i vår egen på samme tid var det ikke et minutts stillhet på min telefon. Oppdatering på bud på de objektene vi kikket på, samt bud, motbud og meglersamtaler ang. vår egen, det ble noen runder det. Mesteparten kanaliseres gjennom meg siden samboeren er i jobb, mens jeg lever livets late dager i permisjon, men avgjørelser om bud vi kan akseptere vil jeg drøfte med ham, så noen telefoner ble det da til den kanten og. Han sier ingen ting, men jeg vil tro, 7-8 dager før termin, at hjertet hopper litt i brystet når jeg ringer.
Nå som vi har solgt har vi bestemt oss for å kose oss i sokkelen og la humla suse litt mens vi følger markedet på finn og kikker etter ny bolig. Likevel ikke mer gjerdesitting enn at vi skal på ny visning i kveld. Spennende tider altså. Kanskje jeg til og med får ånden over meg til å strikke ferdig omslagsjakken jeg skrøt sånn av for en tid tilbake? Siden det er det minste babyplagget jeg noen sinne har strikket bør jeg kanskje få fingeren ut snart.
Hm... Skrev bare noen linjer over her at folk har bodd verre enn i vår lånte leilighet. Kan likevel ikke fri meg for at jeg får et lite stikk i hjertet når jeg ser bilder fra det kjøkkenet vi reiser fra.
Wish us luck!

Litt hobby (til en forandring)

Siden jeg er like treg som boligmarkedet i Bergen om dagen har det tatt sin tid å få blogget madam mølles babysokker, som jeg faktisk ble ferdig med sist torsdag! Da var jeg på Kilden og traff noen hyggelige strikkedamer i fra Rogaland. De var verken mer eller mindre skumle enn strikkegjengen fra Bryggen, (til tross for hva jeg hadde blitt fortalt *hehe*) så dette virker jo lovende. Ellers har jeg satset stort på postpakker i det siste, til tross for at forhatte posten Norge har rotet vekk pakken min fra 123Knit. I dag kom det en liten godbit, yndige små maskemarkører i form av marihøner fra Glise. Jeg er sikker på at de kommer godt med i fremtidig strikk. Kjempefornøyd med disse, altså!
Ellers så er jeg lite mobil om dagen. Samboeren kommer hjem fra jobb og spør hva jeg har gjort den dagen. "Jeg har sittet her" sier jeg. "Ja, og...?" sier han. "Jeg har sittet her" svarer jeg igjen. Noen vil kanskje si at jeg har det godt, men jeg syns nå dagene er litt kjedelige. Jeg bør kanskje ikke se for mørkt på det, for jeg gjør som regel noe i løpet av dagen. I går satte jeg på én vask (stormende applaus)! I dag fant jeg frem nøstemaskinen min og svigermors hespetre og nøstet til den store gullmedalje. Ja, for jeg sa jo det, at jeg har slått stort til med postpakker i det siste. I går fikk jeg nemlig en hentelapp som viste seg å være billetten til en gedigen smartpostboks fra min mor. Innimellom babystæsj og godsaker lå det to hesper med nøstebarngarn. Åh så heldig jeg er, tenker kanskje den som leser dette, men det blå hespet var ubønnhørlig merket, noe jeg også var blitt advart om pr. telefon, med "Kan du nøste dette for meg". Akk ja. I all rettferdighets navn må jeg likevel få føye til at det andre hespet, det mosegrønne, det var til meg. Om det er betaling for å nøste ett hespe så er jo det ganske god provisjon, ikke sant, og jeg tar gjerne på meg flere slike oppdrag!
Små barn, små gleder. Jeg moret meg med å ta bilder av hespetreet "in action" (ja altså det trestativet, ikke svigermor). Hey hvor det går. Jeg har faktisk et hespetre selv, ett eller annet sted, godt gjemt i en eller annen boks, på ett eller annet lager. Mitt hespetre er av en eller annen grunn på mystisk vis laget opp ned, forså det den som kan, så uavhengig av om jeg hadde visst hvor det var eller ikke så er det greit å låne svigermor sitt, som er mer riktig navla, (ja nok en gang er det snakk om dette trestativet... hehe)
Tar ikke lange tiden med godt utstyr for hånden. Tre hesper nøstegarn omgjort til funksjonelle nøster på et blunk. Vel... Hva som skjedde med det røde nøstet underveis vli jeg ikke gå nærmere inn på her, annet enn at jeg kanskje snart har like mye vann i hodet som i resten av kroppen, og ikke var helt oppmerksom da jeg holdt på. Garnet er nå det samme uansett, og strikkes nok like greit opp, selv om nøstet kanskje ikke ble så presentabelt som det kunne blitt... Det siste hvite var en gave fra Heidi Kim i Bergen som også spinner selv. Jeg tror til og med dere kan se på bildet hvor usannsynlig mykt og deilig det er. Leter etter det perfekte mønster til strikkeplagg til LilleCruz av dette garnet. Tips mottas med takk!
Ellers så skrev jeg jo så kjekt i sist innlegg at det ikke ville gå lange tiden før omslagsjakken var ferdig, men dengang ei. Mistet litt motet da jeg ble usikker på om det var nok brunt garn til hele jakken. Jeg har garn i andre farger som jeg kan spe på med, men da burde jeg jo kanskje hatt litt mere farger i bolen og? Og når man først begynner å tenke sånn så er det ikke like gøy å strikke heller. Så om jeg bare kommer over denne lille fargesperren så er det faktisk ikke lange tiden som gjenstår på denne, som du kanskje ser?
Forresten så har jeg fått enda en postsending, hele veien fra England! Det skal komme bilde, men akkurat nå var innholdet opptatt på annet hold og i en annen etasje, så fotografering må utsettes til neste blogginnlegg. Vil uansett si takk til Inspiro for denne glimrende lille saken. Midt i blinken! Legger linken her og i margen, kanskje hun oppfatter hintet og snart kommer med bilder og i sin nyopprettede blogg ; )
Nei, nå må jeg skifte for vi er bedt på middag i dag, og til tross for hva samtlige gravidebilder av meg her i bloggen kan gi uttrykk for så prøver jeg i det minste å holde på fasaden, og slaskejoggebukser blir faktisk byttet ut til fordel for mer presentabelt antrekk før jeg går ut av døren. Tro det eller ei. Teller ned til utvidede garderobemuligheter, 12 dager igjen!
Ha en fortreffelig ettermiddag samtlige!

Hei "tjockis" og andre mandagstrivialiteter

NupiSnowjog har kommentert til forige innlegg at lilleCruz nå må ha kommet, antagelig vis fordi det har vært stille her inne i lengre tid. Jeg må først dementere dette på det sterkeste. LilleCruz og jeg are still going strong, noe som vel mer vil si at hun sparker og herjer og står i mens jeg ligger våken på nettene og vagger rundt på dagtid. 15 dager igjen til termin og jeg føler meg som en blanding av en flodhest og en vannballong.
Da jeg tok bildene kom jeg på at jeg mente å skulle ha et par føtter "under der" et sted, og da jeg lente meg litt frem dukket det sannelig opp et par. Egentlig er jeg litt glad for å slippe å se dem for ofte, for jeg trenger ikke å bli minnet på at jeg ikke lenger har ankler, selv om jeg tross alt er lettet over fortsatt å ha knær.
I slike tilfeller er det godt når svigermor gjemmer unna et helt stykke kake bare til meg! Heldigvis var det ingen hjemme da jeg fant frem dette i kjøleskapet, men om det hadde vært det så spørs det om de hadde fått tid til å så mye som å be om en bit før hele herligheten var forsvunnet. Som dere skjønner er det faktisk ikke så ille å bo hos svigers sånn rett før termin. Ikke trenger jeg krangle med svigerfar eller pus om den grønne godstolen lenger heller, men det tror jeg mest skyldes at svigerfar har innsett at han måtte hatt lift for å flytte meg, og pus tross alt er rasjonell og tenker at det alltid er plass til henne "i høyden".Jeg prøver å holde vannfingrene mine i sjakk med å strikke litt, og har snart fått ferdig en omslagsjakke fra nøstebarn i str. 0-3 måneder. Kjempelett å strikke, men jeg er litt bekymret for om garnet rekker til ermene og. I verste fall blir jeg vel nødt til å ha turkis kant nederst på ermet, selv om jeg helst skulle ha strikket hele ferdig i brunt. Jeg syns nå uansett den ser ut til å bli fin, så jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet. Snart.
Ellers er det strålende sol og hyggelige vårtempraturer her på Jæren om dagen. Har tilbragt noen timer utendørs i det siste og har følgelig blitt godt grillet i ansiktet med matchende ugle(solbrille)øyne. Hva gjør vel egentlig det når man kan låne hund og gå koselig tur på strendene. Har dere sett sånn lykke? Regner med at det likevel er tryggest å holde seg i nærheten av Orrevannet som nå er totalfredet, for med vaggingen min er det best å ligge unna områder for andejakt!
Ellers har vi ikke gitt opp drømmen om å fine egen bolig snart, men i dagens marked er det tryggest å få solgt før man kjøper, og dette salget, det går tregt. Vi skal i gang med ny visning i Bergen til uken, i mellomtiden trøster vi oss med at det er tregt her og slik at min nye drømmebolig fortsatt ligger der på finn.no og bare venter på at vi skal få solgt slik at vi kan legge inn bud. Eller at vi skal vinne i lotto, det hadde jo også vært hyggelig i grunnen...
Ha en fortsatt fin uke til alle som titter innom, håper solen skinner litt på dere og! :D

Strevsomme netter og et svakt øyeblikk

Jeg skal spare dere for detaljer om hvordan det er å bo midlertidig på andres vennlighet i bager og i kasser, og heller innrømme at livet som høygravid på Jæren ikke er særlig strevsomt. I alle fall ikke når de eneste forpliktelsene man har f.eks er å ta en telefon eller rusle ned til det lokale postkontoret for å se om pakken med garn man bestilte i påsken muligens har kommet, selv om man ikke har fått hentelapp. Ok den siste biten er kanskje litt strevsom likevel, for det innebærer at jeg faktisk må finne det lokale postkontoret... som flyttet sist mandag, men Klepp er som nevnt (adskillige ganger) ikke veldig stort, så jeg satser på at det skal gå bra.
Det som imidlertid er slitsomt er usikkerheten med barnet som kommer og bosituasjon fremover, og alle de visningene vi har vært på... Det slår meg at da samboer og jeg kikket etter bolig i Bergen så fant vi mye vi likte og flere steder vi faktisk likte såpass godt at vi fant det verdt å legge inn bud. Her i Rogaland har vi også funnet ting vi har likt, på nett, men når vi har vært på visning er det tydelig at de har rausere vidvinkel her enn vi er vandt med og at fotograf/megler er ivrige på å retusjere bilder. Det må jo være derfor det som fremstår som et kjøkken med spiseplass til 8 på bildet viser seg å være et kott hvor du knapt har plass til å snu deg uten å støte borti alt som er når du faktisk står midt oppi det? Videre har vi oppdaget at selv om det ligger med boligstandsrapport fra takstmann i prospektene så setter ikke takstmann i Rogaland verdi- og lånetakst, slik at prisantydning på boligen er overlatt til selgers lyst og meglers skjønn, en lyst jeg kan forstå, men et skjønn jeg må innrømme at jeg som jurist er temmelig skeptisk til...
Jeg har mistet litt oversikt over hvor mange visninger vi har vært på til nå, men jeg innbiller meg at det langt overgår mitt samlede antall av fingre og tær. Av alle disse boliger som vi har funnet aktuelle på nett er det kun én som vi begge har falt for, og som vi nå er i tenkeboksen for om vi vil legge inn bud på. Det er skummel avgjørelse å ta, syns i alle fall jeg, særlig når det fortsatt gjenstår en del usikkerhetsmomenter slik som at boligen i Bergen ikke er solgt enda og vi da mangler visstheten om hvor mye vi får for den, samtidig med at den aktuelle boligen egentlig er i overkant dyr i forhold til det vi hadde snakket om i utgangspunktet. Enda skumlere syns jeg faktisk det ble etter å ha vært i møte med banken og de gir oss grønt lys, uavhengig av de usikkerhetsmomenter jeg har nevnt og de som jeg her forbigår i stillhet. Hadde banken sagt "nei, dette er overilt" hadde det vært grei beskjed selv om vi kanskje hadde blitt litt skuffet, men deres klarsignal betyr at vi faktisk må ta et valg, og det valget syns jeg er skrekkelig vanskelig. Derfor har jeg tilbragt de siste nettene med å flytte inn og ut og inn igjen av en bolig som jeg i det ene øyeblikket ser som et potensielt hjem og i det andre øyeblikket tenker at jeg er vill og gal som overhodet vurderer. Jeg lurer på om dette er et hus man kan trives i, om hvordan det vil bli med knekkebrød til middag de neste fem årene, om Sola kommune virkelig er en plass man kan like selv om hjertet egentlig ligger i Oslo og om vi ikke heller bare burde bli hos svigers inntill videre. Selv om denne flyttingen kanskje ikke innebærer så mange tunge løft er den slitsom nok og går hardt utover nattesøvnen. Etter visningen var jeg i fyr og flamme og tenkte at "her vil jeg bo". I går fikk vi komme tilbake og se boligen på nytt som en privat visning med familien til stede, og da ble jeg usikker igjen, "vil jeg bo her?". Midt oppi det hele hjelper det veldig at svigerfar har fått blod på tann og drar oss med på visninger på Klepp. Jeg tror ikke jeg vil skrive mer om Klepp?...
Vel. Midt oppi det hele så har jeg faktisk fått strikket litt. Sparkebuksen er ferdig (selv om den mangler knapper). Etter råd fra strikkevenninde med mer erfaring med barn enn det jeg selv kan oppvise er den strikket uten fot. Sparkebukse str. langbein ca 1/2 år, blir forhåpenlitvis god i vognen til høsten:
I går var jeg på Kvadrat med min svigerinne, og selv om jeg kanskje ikke burde så greide jeg rett og slett ikke motstå fristelsen da jeg kom over denne bodyen. Jeg kan ikke tro at det er mulig å presse et menneske inn i noe så smått, og enda er ikke dette minste størrelsen!
Forøvrig må jeg føye til at Mmmarianne, du har helt rett det er faktisk en strikkebutikk her, Klepp broderi og garnstove. Jeg var innom og kikket der i går og de var som du sa veldig søte og hjelpsomme og det også selv om jeg ikke handlet noe. Imidlertid trenger jeg egentlig ikke mer garn nå, selv om det viser seg at posten har rotet vekk garnpakken min, men OM jeg plutselig likevel skulle bli for nøden så vil jeg helt sikkert legge veien innom der igjen, og da ikke bare for å få låne et toalett...
I morgen skal jeg spille vikinglotto!

Eg vil heim og sjå ein soloppgang på Jæren...

I går greide jeg å ta meg til Bryne (og tilbake) helt på egenhånd, og helt uten bruk av GPS. Det høres kanskje ikke så flott ut, men om jeg føyer til at jeg noen dager tidligere faktisk greide å kjøre meg vekk på Klepp så bør det synes mer imponerende. Klepp er som tidligere nevnt ikke akkurat verdens navle, kort oppsummert vil jeg si at Klepp består av 2-3 byggefelt, et kjøpesenter, to matvareforetninger, en bensinstasjon og den obligatoriske Kinaen...og "the onlyone", den lokale puben. Må ikke glemme den... Når jeg tenker etter høres det kanskje mer imponerende ut at jeg klarte å kjøre meg vekk her enn at jeg klarte å ta meg til Bryne, men nok om det.
Målet for turen var i alle fall den lokale Reflex-butikken, siden de gir ut gratis bleiebøtte til alle som har mindre enn 3 mnd. igjen til termin eller baby yngre enn tre måneder. Egentlig vil jeg si at dette er litt humbug, for selv om bleiebøtten er gratis er dispenserne forbruksvare og dertil svindyre. Imidlertid har jeg hørt at bøtten skal være genial i bruk, så bestemte meg for å la det stå til. (jeg har hørt annet og, men noen sjanser må man jo ta...). Uansett var det jo på tide å tenke på den litt mere illeluktende delen av LilleCruz' ankomst, ikke sant?
Siden jeg nå (enn så lenge) er som Jærbu å regne må jeg øve meg i litt lokalpatriotisme og som ledd i dette hørte jeg på Jærradioen i bilen. Egentlig ble jeg mest fasinert av reklamen, særlig reklamen for en frisørsalong på Bryne som hadde slagordet: "Vi klipper mens du venter". I min naivitet trodde jeg dette var vanlig praksis hos frisører, så nå er jeg veldig nysgjerrig på alternativet?
Likevel må jeg innrømme at lokalpatriotismen ikke stikker veldig dypt, og at selv om det unektelig er pent her så er jeg for mye av et bysbarn til å ville bosette meg på Jæren. Dere kan få et glimt av utsikten, men heldigvis blir dere spart for lukten. Her gjødsles det...
Ellers er livet ikke så dumt om dagen. Selv om dagene av og til kanskje blir litt lange så er det nok å fylle dem med. Se nå bare her:
Og i dag har jeg tatt fatt på nok et babyprosjekt, nemlig å vaske og gjøre klart til LilleCruz' ankomst. Det er jo tross alt bare 25 dager igjen (!) til hun er ventet, så jammen på tide å få samlet trådene litt. Enn så lenge er jeg glad så lenge hun holder seg "der inne" ettersom alle babyting nå er spredd på tre forskjellige lager og i to forskjellige byer, men puster unektelig litt lettere når jeg vet at i alle fall noe er klart til hun er her. Hun kommer kanskje naken til denne verden, men en pen garderobe venter.
Så gjenstår det bare å håpe at leiligheten i Bergen snart blir solgt slik at vi kan få ned vuggen, og kanskje også hvitevarene slik at vi kan flytte rett inn i sokkelen som venter på oss, om vi da ikke finner en egen bolig før den tid.
*krysser fingre*

Mitt liv som rogalending

Ja, da har jeg tilbragt min første uke i Rogalendinghet, og jeg må ærlig innrømme at de første dagene har vært temmelig begivenhetsløse. Dette kan jo selvfølgelig ha en sammenheng med at vi for tiden står mer eller mindre uten bolig, er midlertidig stasjonert hos svigers på Klepp og at Klepp (det er bare å innse) ikke akkurat er verdens navle...
Jeg tilbringer mesteparten av tiden passivt i sofaen, for når jeg ikke har bil tilgjengelig, og kanskje enda mer, når beina er fulle av vann, doble i størrelse og vonde å gå på, nei... da er det ikke mye som frister. Smale ankler og lange slanke tær, et fjernt minne... Beklager mindre pent bilde.
Jeg hadde planer og har forsåvidt god anledning til å strikke, men når fingrene er av samme kaliber som de avbildede tærne ovenfor, er pinnene vanskelige å få grep på, og resultatet blir løst og slaskete. Ikke like gøy å strikke da. Skal nok klare å bli ferdig med denne innen rimelig tid, men den sanne strikkefrenesien er midlertidig gått opp i røyk... eller vann...
Da er det sannelig ikke så dumt at svigermor er bokhandler! Huset her flyter over av god litteratur og jeg kan bare ta for meg! Følgelig nyter jeg dagene i sofaen i følge med fiktive peroner og i utopiske land. At jeg fikk fullført Ken Folletts "Stormenes tid" bare på noen dager sier kanskje litt om aktivitetsnivået ellers...
I morgen er jeg tilbake i Bergen, men i kveld skal vi faktisk ut og se på en bolig i Stavanger. Hvem vet? Kanksje får vi likevel et HJEM å flytte inn i før LilleCruz kommer?
*krysser fingrene*