Strevsomme netter og et svakt øyeblikk

Jeg skal spare dere for detaljer om hvordan det er å bo midlertidig på andres vennlighet i bager og i kasser, og heller innrømme at livet som høygravid på Jæren ikke er særlig strevsomt. I alle fall ikke når de eneste forpliktelsene man har f.eks er å ta en telefon eller rusle ned til det lokale postkontoret for å se om pakken med garn man bestilte i påsken muligens har kommet, selv om man ikke har fått hentelapp. Ok den siste biten er kanskje litt strevsom likevel, for det innebærer at jeg faktisk må finne det lokale postkontoret... som flyttet sist mandag, men Klepp er som nevnt (adskillige ganger) ikke veldig stort, så jeg satser på at det skal gå bra.
Det som imidlertid er slitsomt er usikkerheten med barnet som kommer og bosituasjon fremover, og alle de visningene vi har vært på... Det slår meg at da samboer og jeg kikket etter bolig i Bergen så fant vi mye vi likte og flere steder vi faktisk likte såpass godt at vi fant det verdt å legge inn bud. Her i Rogaland har vi også funnet ting vi har likt, på nett, men når vi har vært på visning er det tydelig at de har rausere vidvinkel her enn vi er vandt med og at fotograf/megler er ivrige på å retusjere bilder. Det må jo være derfor det som fremstår som et kjøkken med spiseplass til 8 på bildet viser seg å være et kott hvor du knapt har plass til å snu deg uten å støte borti alt som er når du faktisk står midt oppi det? Videre har vi oppdaget at selv om det ligger med boligstandsrapport fra takstmann i prospektene så setter ikke takstmann i Rogaland verdi- og lånetakst, slik at prisantydning på boligen er overlatt til selgers lyst og meglers skjønn, en lyst jeg kan forstå, men et skjønn jeg må innrømme at jeg som jurist er temmelig skeptisk til...
Jeg har mistet litt oversikt over hvor mange visninger vi har vært på til nå, men jeg innbiller meg at det langt overgår mitt samlede antall av fingre og tær. Av alle disse boliger som vi har funnet aktuelle på nett er det kun én som vi begge har falt for, og som vi nå er i tenkeboksen for om vi vil legge inn bud på. Det er skummel avgjørelse å ta, syns i alle fall jeg, særlig når det fortsatt gjenstår en del usikkerhetsmomenter slik som at boligen i Bergen ikke er solgt enda og vi da mangler visstheten om hvor mye vi får for den, samtidig med at den aktuelle boligen egentlig er i overkant dyr i forhold til det vi hadde snakket om i utgangspunktet. Enda skumlere syns jeg faktisk det ble etter å ha vært i møte med banken og de gir oss grønt lys, uavhengig av de usikkerhetsmomenter jeg har nevnt og de som jeg her forbigår i stillhet. Hadde banken sagt "nei, dette er overilt" hadde det vært grei beskjed selv om vi kanskje hadde blitt litt skuffet, men deres klarsignal betyr at vi faktisk må ta et valg, og det valget syns jeg er skrekkelig vanskelig. Derfor har jeg tilbragt de siste nettene med å flytte inn og ut og inn igjen av en bolig som jeg i det ene øyeblikket ser som et potensielt hjem og i det andre øyeblikket tenker at jeg er vill og gal som overhodet vurderer. Jeg lurer på om dette er et hus man kan trives i, om hvordan det vil bli med knekkebrød til middag de neste fem årene, om Sola kommune virkelig er en plass man kan like selv om hjertet egentlig ligger i Oslo og om vi ikke heller bare burde bli hos svigers inntill videre. Selv om denne flyttingen kanskje ikke innebærer så mange tunge løft er den slitsom nok og går hardt utover nattesøvnen. Etter visningen var jeg i fyr og flamme og tenkte at "her vil jeg bo". I går fikk vi komme tilbake og se boligen på nytt som en privat visning med familien til stede, og da ble jeg usikker igjen, "vil jeg bo her?". Midt oppi det hele hjelper det veldig at svigerfar har fått blod på tann og drar oss med på visninger på Klepp. Jeg tror ikke jeg vil skrive mer om Klepp?...
Vel. Midt oppi det hele så har jeg faktisk fått strikket litt. Sparkebuksen er ferdig (selv om den mangler knapper). Etter råd fra strikkevenninde med mer erfaring med barn enn det jeg selv kan oppvise er den strikket uten fot. Sparkebukse str. langbein ca 1/2 år, blir forhåpenlitvis god i vognen til høsten:
I går var jeg på Kvadrat med min svigerinne, og selv om jeg kanskje ikke burde så greide jeg rett og slett ikke motstå fristelsen da jeg kom over denne bodyen. Jeg kan ikke tro at det er mulig å presse et menneske inn i noe så smått, og enda er ikke dette minste størrelsen!
Forøvrig må jeg føye til at Mmmarianne, du har helt rett det er faktisk en strikkebutikk her, Klepp broderi og garnstove. Jeg var innom og kikket der i går og de var som du sa veldig søte og hjelpsomme og det også selv om jeg ikke handlet noe. Imidlertid trenger jeg egentlig ikke mer garn nå, selv om det viser seg at posten har rotet vekk garnpakken min, men OM jeg plutselig likevel skulle bli for nøden så vil jeg helt sikkert legge veien innom der igjen, og da ikke bare for å få låne et toalett...
I morgen skal jeg spille vikinglotto!