Husmorsysler og kattevask

Jeg ble i en kommentar her tidligere spurt om hvordan katten trivdes på Sandnes. Jeg må si at jeg var spent på det selv, etter at hun så tydelig hadde vist at hun satte pris på Jæren. (i motsetning til undertegnede). Pus fikk først flytte inn i boligen etter at alt stæsjet var båret inn, litt av frykt for at hun skulle bli skremt og stikke av, men mest fordi hun tidligere har vist seg å være litt av en snublefelle... Da pusen endelig kom ble hele huset undersøkt NØYE. Hver krik og krok ble grundig inspisert. Lykken var stor da hun gjenfant en (av flere) kjent og kjær kurv som i likhet med det meste annet vi har, hadde vært utilgjengelig bortgjemt i flyttelasset. Og da det til og med vanket tunfisk på kvelden, nei da kunne ikke selv kongen hatt det bedre, helt uavhengig av om kongen liker tunfisk eller ei.
Kanskje ikke uventet, men huset ble godkjent.

Det var meningen at pusen skulle være inne noen dager og riktig venne seg til tanken på at det nå er Sandnes som er hjem, men siden pus er en egenrådig sjel bestemte hun seg for at det rett og slett var på tide å inspisere de nye utearealene alt dagen etter. Anledningen bød seg da svigerfar kom innom på morgenkvisten, for skal man inn i et hus må en dør opp og svosj, der var katten ute. Jeg må innrømme at jeg bet negler i noen timer av frykt for at pus skulle forsøke å finne tilbake til huset på Jæren, men etter det som for meg føltes som et vondt år mjauet det høylydt ved døren. "Der jeg har min skål, min kurv og min mor, det er hjem" sier pus og gjør seg således fortjent til enda mer tunfisk. Likevel er hun ny i nabolaget, så etter den første lufteturen utstyrte jeg henne med halsbånd tydelig merket med refleks, mitt telefonnr. og til hennes store fornedrelse, bjelle! Fredag ringte det på døren her, og da jeg åpnet stod der tre barn og lurte på om det var jeg som eide katten som hadde mistet halsbåndet sitt. For å være ærlig hadde katten sprunget ut og inn av åpen verandadør hele dagen uten at jeg hadde merket om hun hadde halsbånd eller ei, men ganske riktig var det hennes halsbånd ungene rakte frem mot meg. Jeg takket selvfølgelig pent, og lot ungene få hilse på pusen som sov de uskyldies søvn i kurven sin. Barna fortalte at de hadde sett henne krangle med nabokatten og at det var da hun mistet båndet.

Så sånn forløper altså dagene seg for pus. Ut og inn når det passer henne, sove i kurven(e!) sine, god mat og rent vann i skålene, gjerne litt tunfisk til dessert, noen (smiske-)runder rundt leggene mine, gjerne noen runder i flyttelasset og tydeligvis sette seg i respekt hos kattene i nabolaget. Så ja, jeg tror pus trives som SandnesGauk. Selv puster jeg lettet ut, for når de som er mest kjent i nablaget, nemlig barna selv, vet at pusen hører hjemme her, da er hun trygg. Og pus er fornøyd med å slippe det nedverdigende halsbåndet...

Nei, ikke en søppelfylling, bare flyttelassinspeksjon:

Selv trives jeg storartet i det nye huset, og nyter dagene i permisjon med LilleCruz i egen bolig. Vi har jo hatt bosted hele veien, men endelig har vi et HJEM. For riktig å underbygge til dels omstridte kjønnsroller har jeg nå inntatt kjøkkenet, som jeg må si er noe av det beste med hele boligen. Jeg har laget middag her nesten hver dag siden vi flyttet inn, og har jeg ikke laget middag så har det blitt noe annet, som feks dagens kanelboller. Fredag lagde jeg quiche, og det sier kanskje litt om min iver når jeg forteller at klokken på komfyren er rett (07:52)... Åh for et herlig kjøkken!

Som for riktig å underbygge illusjonen av å være et vaskeekte husmoremne så har jeg fått opp tempo på strikkepinnene, og over en liten pils i går kveld festet jeg trådene på ferdige maisokker i sokker 2008. Om du har fulgt denne bloggen en stund så er du kanskje klar over at jeg ligger kraftig på etterskudd, men jeg skal virkelig forsøke å hente meg inn igjen. Har bare fem par å strikke før jeg er ajour... ehem...
Vel, deilige ble de i alle fall. Str. 39/40 i fantastiske, jeg kan bare ikke skryte nok av, Istanbulsupersokkegarnet, som har vist seg å være utrolig slitesterkt. Ja, for det må jo være slitesterkt når samboerens bestemor har gått med de to parene hun fikk i fjor hver dag i ett år (!) og de fortsatt ser ut som sokker. Disse skal min egen mormor få når jeg besøker henne om et par dager, men ja, et nytt par til samboerens står også på listen. Da var det jammen flaks at det lar seg kombinere med alongen jeg er så kraftig på etterskudd med. Hehe.
Siden jeg nå har litt å ta igjen på strikefronten, må en Oslotur planlegges nøye. Her ligger de viktigste tingene klare allerede: mobillader, timemanager, babyleke og garn til fem måneder. Det må nok prioriteres hardt, for det er tross alt bare snakk om fem netter! Dessuten bør det være plass til litt klær i kofferten, og så LilleCruz da, men hun skal få reise litt mer konfortabelt.
Det er forøvrig ikke bare pusen som ønsker å bestemme her i huset, men det er bare LilleCruz som har gått så langt som å utstyre oss undersåtter foreldre med personsøker. Som dere ser er det nå på tide å avslutte her og ile til til unnsetning. Ganske snedig. Innrømmer forøvrig at bildet er fra i går, og at jeg hat tatt meg tid til å klippe vekk mesteparten av rotet fra stuebordet for ikke å få riper i husmorlakken jeg smører på for eventuelle blogglesere.
Ja, bildet er fra i går, men situasjonen er like aktuell, nå MÅ jeg løpe.

Et flyttelass ble ikke flyttet på en dag...

Endelig går (garasje-)døren opp for del 68 av den uendelige historien om flyttelasset som reiste fra Bergen til ukjent destinasjon… På nåværende tidspunkt er alt unntatt badekaret akvariet kommet i hus. Først skyltes manglende akvarieflytting at en av de som skulle være med å bære dette monsteret var i utdrikkingslag, og nå skyldes det at plassen det er tiltenkt p.t. er fylt opp av bokser og poser og diverse løsøre. Jeg prøver å trøste meg med at jeg uansett ikke har tid eller penger til å fylle det opp med det første, men det er en mager trøst som ikke går helt hjem hos undertegnede…

Det er for øvrig deilig å komme i hus, selv om det ikke bare er akvarieplassen som er okkupert av det tilsynelatende uendelige flyttelasset. Jeg vet ikke om det var av ren snillisme, eller om de simpelt hen ikke kunne bli kvitt oss fort nok (sikkert en kombinasjon), men vi fikk god hjelp av svigerfamilien til å bære inn alt stæsjet i boligen. Av en eller annen grunn har vi også vanvittige mengder bøker, noe som umulig kan skyldes at svigermor er bokhandler og at vi begge er glade i å lese? Jeg syns forøvrig samboerens 7 år gamle nevø var ganske søt da han bar inn en kasse med garn og i det han passerte meg sa: ”Se C, nå kan du strikke igjen!” Nei, det er som sagt ikke bare akvarieplassen som nå er fylt til randen med kasser, vi har faktisk gjesterom her i boligen et sted. Kommer du på besøk nå så har vi madrass, men du må belage deg på å sove lent opp mot veggen…

Det er ganske mye jobb å flytte inn, og i alle fall når pakkingen har gått i hytt og gevær, slik at det ikke er mye logikk i hvor de ulike boksene bør plasseres. Her ligger bøker, baderomsinventar, klær og kaseroller litt omhverandre... Vi prioriterte å komme i orden i stuen og på kjøkkenet slik at vi kan leve samtidig som vi kan ta det rolig med å stue vekk rydde resten av lasset. Samboeren sier at da han flyttet til Oslo kom han i en liten bil. Da han dro til Bergen hadde de bil med henger, men nå som han dro fra Bergen var det utallige lass i flere biler og med henger på nesten samtlige… Alt dette sier han med et megetsigende blikk på meg? Ok, jeg innrømmer at jeg har mye garn og et gigantisk akvarie, men når rett skal være rett så ble sofa, bokhyller og hvitevarer først kjøpt i Bergen av ham. Dessuten har han TO gitarer! De må jo flyttes de og. Hihi. Men tilbake til utgangspunktet, alt som ble flyttet må nå ryddes, og vi jobber på spreng. Her forleden kom det imidlertid lyder fra stuen som ikke var forenelige med å tømme kasser, likevel kan man jo ikke bli sur når dette er synet som møter en:

Dessuten bør jeg vel ikke kaste stein i glasshus når jeg selv har tatt meg en pust i bakken og plukket opp strikkepinnene i et ledig øyeblikk:

Om når vi en gang kommer i orden håper jeg det blir god anledning til å virkelig nyte den lille hageflekken som fulgte med i huskjøpet. Hagestolene kjøpte jeg i Bergen i fjor sommer, men da hadde visst finværet allerede passert mens jeg skrev oppgave i april, og stolene fikk derfor aldri anledning til å komme ut av innpakningen sin. Tror jeg skal gå ut ganske snart å rive av papiret, så kanskje solen føler seg litt mer velkommen?

Og skulle solen likevel ikke dukke opp så har jeg fortsatt et hav av tid å ta av for å utforske nabolaget som jeg må si virker lovende. I går skulle jeg egentlig bare i butikken, men fikk lyst til å se hvor gangstien endte, noe som førte meg ut på en flere timers langtur! Fikk en gledelig overraskelse da Sandnes sentrum viste seg å være veldig mye nærmere boligen enn jeg hadde trodd. Kanskje ikke så ille like vel å flytte til en helt ukjent plass, og jeg har nok flere overraskelser i vente. I mellomtiden nyter jeg den nostalgiske Portveien 2-følelsen jeg får når jeg kikker ut av vinduet.Siden overtagelsen gikk så kjapt er vi totalt uten forbindelse med omverdenen, dvs. uten tv og bredbånd. Lyse er visst eneleverandør i distriktet og kan følgelig ta seg god tid med oppkobling uten at vi tør mukke for mye (og for en pris!). Å leve uten tv går greit for meg, men å være uten nettilgang er verre. Kjenner symptomer på abstinens allerede, og ja tro meg, jeg har sjekket nettverkene i området. Av 14 tilgjengelige nettverk er det kun ett som ikke er kryptert, og det er selvfølgelig det med dårligst forbindelse. Nå skal jeg ut i hagen for å se om jeg kan poste dette innlegget, og ja, du ser jo selv om jeg har lykkes med det.

Dagens oppvask?

Jeg liker nettaviser, og har jeg tid tar jeg gjerne en runde gjennom hver dag (opptil flere ganger). I dag skilte denne overskriften seg ut. Den formelig lyste mot meg:
Det første jeg tenke var stakkars samboer. Jeg kan rett og slett ikke fordra å vaske opp. Det er en underdrivelse. En sterk underdivelse. Det er noe med ensformigheten og kontinuiteten. Vaske opp må du jo gjøre hele tiden, det er alltid det samme og søren ta, når du først har vasket opp må du pokker ta meg begynne på den igjen. Og igjen. Og igjen... Jeg lager gjerne mat, kan godt gå ut med søppel, handle, vaske eller rydde, men la meg nå for all del slippe å ta den oppvasken. Det er ikke til å legge skjul på at denne vegringen hos meg har ført til en del disputter i heimen, men som regel er vi enige om at den som lager middag slipper oppvasken. Ettersom jeg en gang i tiden var student og dermed kunne legge opp dagen slik at jeg var hjemme først kunne jeg være godt i gang med maten når mannen kom hjem og da slapp jeg jo som regel unna. Etter det fikk vi ny leilighet og oppvaskmaskin så da var problemet i grunnen ute av verden. Nå er vi igjen tilbake på manuell oppvask, men tror samboeren har gitt opp å diskutere. Det kan ha en sammenheng med at siste disputt (må være over to år siden faktisk) endte med at han brølte noe sånt som at "ok, da lager JEG middag i morgen, så tar DU oppvasken". Dagen etter var opptrinnet tydeligvis glemt (menn har jo kort hukommelse), for han kom hjem med kjøpepizza. Servert på papp, spist på serviett. Da jeg sopte sammen det hele og sa "nå tar jeg oppvasken" ble han temmelig lang i masken. For husfredens skyld er dette ikke et tema lenger i vår husholdning. Likevel kunne jeg ikke dy meg og sendte ham artikkellinken. Fikk følgende svar fra en resignert mann: "litt ekstremt virkemiddel, men okei, oppvasken må tas". Fra fredag er vi heldigvis igjen en husholdning med oppvaskmaskin!
Dette er som dere skjønner samboerens verk:
De siste dagene med datatrøbbel har ført til at jeg faktisk har plukket frem strikkepinnene igjen, og jeg er som dere ser, godt i gang med maisokkene i alongen som desverre har blitt sørgelig neglisjert og ligger som en knugende dårlig samvittighet over denne bloggeren. Artig mønster og godt å strikke litt sokker igjen. Om LilleCruz sover litt til i vuggen (og jeg klarer å løsrive meg fra den store weben...) får jeg kanskje strikket ferdig hælen i dag. Garnet er, som det så ofte er, vidundersokkegarn fra fantastiske Istanbul.
Må bare avslutte dette innlegget med et bilde jeg tok i går. Får i solnedgang! Såntno hakke vi i by'n! Snart er det tid for raggsokker, lammelår og fårikål.
Er det hunden eller sauen som er menneskets beste venn? Egentlig?

Oslotur med noko attåt!

Jøss, nå ble det visst en stund siden sist like vel. Beklageligvis skyldes det en pc som trekker på årene og nå antageligvis har utviklet en eller annen form for demens som gjør at den bla ikke gjenkjenner laderen eller brått og uten forvarsel bestemmer seg for at det er nok pc-titting for en dag, eller viser skjermen slik som dette:
Det jeg glemte i siste innlegg var å nevne at Stavangerturen bare var en oppvarming til reise til den O'Store Tig(g)erstaden! Det jeg ikke var klar over var derimot at mens jeg var i Oslo og samboeren i Danmark, DA fant vi at det var passende tidspunkt å kjøpe bolig - i Sandnes! Ja, så nå blir jeg Sandneser, eller Sandenser? Uansett nå flytter vi HJEM!
Typisk nok er Sandnes den eneste plassen jeg før vi flyttet ned, sa at jeg ikke ville bo. Likevel er dette den eneste boligen både jeg og samboeren har likt også etter at vi har vært på visning. Det fantastiske med denne er at den fyller krav begge har satt, som f.eks samboerens ønske om en ny bolig (og i hans sinn betyr ny bygget etter år 2000) og garasje, og mine ønsker om et hus som ikke ser ut som en fuglekasse, garderobe i gangen, stort og luftig kjøkken med spiseplass og bad med badekar til LilleCruz. Det mest fantastiske er at vi har funnet en bolig med masse lagringsplass, og tro meg: det er et unikium i nye hus! Og atpå til, En liten hage!Vi fikk tilslaget på énmånedsdagen til LilleCruz (uten at vi dermed legger listen for fremtidige presanger), og jeg kunne knapt tro mine egne ører da megler ringte for å gratulere oss med huset. "Ja, dere ønsket en rask overtakelse, var det ikke sånn?" spør megler. "Jo", sier jeg. "Vi bor jo i et flyttelass hos svigerfamilien og skulle vel helst overtatt i går." "Ja, nå har det seg slik at selger reiser på ferie den 21. JUNI" sier megler, med tungt trykk på juni. "Ja?" Spør jeg, og tenker at overtakelsen nok blir rundt 1. juli, og det er jo i og for seg raskt det og. "Ja" sier megler igjen, "så om dere ønsker kan dere overta allerede 20 JUNI - om 10 dager!" Gjett om vi ønsket! Det er den raskeste overtakelsen jeg har hørt om i alle fall!
Innerst ved veggen i tvstuen har jeg funnet den perfekte plass for akvariet:
Forøvrig hører det med til historien at selgerene, som var veldig søte mennesker, har flyttet ca 200 m opp i gaten og ønsket oss velkommen på feltet. Det må være god reklame for et nabolag.

Jeg må få sladre litt på samboeren som syklet Nordsjørittet i går. Jeg ser ikke helt poenget, for først måtte han kjøres til Egersund, så syklet han til Sandnes og måtte hentes der. Det hadde jo vært mye raskere å bare kjøre ham direkte til Sandnes? Uansett fikk han glimrende tid til tross for både velt, kraftige kramper og haggelbyger underveis.Vel, nå får jeg se om jeg kan finne en pcdoktor som kan tenkes å ville se på min kjære laptop, for ny kommer visst ikke på tale med det første (tar i mot tips med stor takk!)... Og så gjenstår det å håpe at denne uken bare suser avgårde! Helst med sol hver dag, for Rogaland er visst ikke den værste plassen like vel:Jeg oppdaterer snart igjen, om pcen ønsker...

Storbyferie (og litt om hukommelsestap)

I dag har det vært en stålende dag med mye sol og endelig litt urbane impulser! Har tilbragt mesteparten av dagen i Stavanger sammen med en tidligere kollega som fornuftig nok flyttet hjem med mann og barn i baggasjen, i steden for å være baggasjen slik som undertegnede Osloenser... Nå har det blitt noen måneder i Rogaland, og vi har faktisk vært innenfor bygrensen på noen visninger, men det nærmeste jeg har vært sentrum har vært Stavanger sykehus for ca fire uker siden, og tro meg, da var det ikke byliv som stod i tankene.
I Stavanger var det ikke bare solstråler og varmegrader som florerte, det formelig krydde av politi! Dog så de ut til å være svært så opptatt av helt andre og mye hyggeligere ting enn å fange kjeltringer. Her nyter LilleCruz glade toner fremprovosert av Drammen politiorkester:
Litt senere lurte jeg på om hele østlandspolitiet hadde inntatt byen (for å hente meg hjem, kasnskje), da vi møtte på Oslo politiorkester et annet sted i byen. De virket imidlertid, i likhet med Drammen politiorkester, å være mer opptatt av lystige toner, enn å bringe forvillede østlendinger tilbake til hovedstaden.
Men da Bergen politiorkester dukket opp rundt et annet hjørne sammen med et par uniformskledde til hest, da spurte jeg heller hva anledningen var fremfor å føle at nettverket snørte seg sammen rundt meg. Hehe. Viser seg at oljebyen er overflommet av spillende politi i anledning musikkfestivalen som pågår. Moro! Kjente et stikk av savn til studentliv, studentorkester og saxofonen som nå står og støver ned på ukjent sted i flyttelasset.

På en stor scene midt i byen hørte jeg kjente og kjære toner fra Les Miserables, og jammen meg var det ikke politifolk som stod bak disse også. Stilig bybilde, med fergen i bakgrunnen, ikke sant?
Jeg ser visst ikke så godt på avstand, måtte ganske nærme for å se at det står "Kor e' politiet" på skiltet på scenen. Nå trenger du ikke lure på det lenger, de er tilsynelatende i Stavanger, tør vi tenke Norges tryggeste by for øyeblikket? Så jeg oppfordrer folk fra alle andre steder i landet til å holde ekstra godt på vesker, kameraer og lommebøker om dagen.
Apropos vesker, i min veske har det i flerer dager nå ligget et brev jeg skulle ha postet med en gang, nemlig melding om navn for LilleCruz. Før jeg la brevet i vesken skulle jeg egentlig i flere dager kjøpt juice, men kom alltid hjem med andre ting fra butikken. Dette brevet er imidlertid skyld i at vi nå får juice til frokost like vel, for når jeg nå er nede i Klepp husker jeg at det var noe jeg skulle huske og da har jeg som regel kjøpt juice. Når jeg kommer hjem finner jeg brevet i vesken, slår meg i hodet og setter juicen sammen med de øvrige i kjøleskapet.
Disse tøffe figurene gikk på rekke gjennom Stavanger sentrum, og da jeg fisket frem kameraet fra barnevognen viste de seg å være svært så pr-kåte og noen riktige linselus. De var morsomme, men faktisk litt skremmende på nært hold!
Vi så dem igjen senere på dagen, da de forsøkte forføre en av statuene som finnes i byen. Ser jo at disse fant en god tone i lag, i motsetning til meg som var innom Bånsull i byen. Bånsull har litt bredere vareutvalg, men i likhet med Nøstebarn profilerer de seg på salg av ull og garn og tydeligvis, i likhet med nøstebarn, så kommer jeg visst ikke over ens med ekspeditrisene i Bånsull heller... Butikken i Stavanger ligger midt i byen, og døren er smal med en høy terskel. Jeg har jo en relativt smal og godt manøvrerbar barnevogn, og selv med den hadde jeg problemer med å komme inn i butikken. Så da jeg forsøkte å spøke med det med ekspeditrisen så hun bare på meg og meg kald stemme og sa at andre småbarnsmødre fikk det da vitterrlig til... Jeg sendte en tanke til Kiwa med tvillingvognen, hun hadde nok følt seg velkommen. Skulle jeg trenge mere 2tråds merino (og det gjør jeg nok) så får jeg heller handle på 123knit, og ellers forsøke å holde munn.
Nå har jeg endelig fått postet brevet mitt, så da lurer jeg på hva det var jeg egentlig skulle gjort. Og så var det sikkert en ting til jeg skulle ha blogget om, men det har jeg glemt...
God helg!

Heldige LilleCruz!

Både LilleCruz og jeg er helt overveldet! Ikke bare fordi postmannen faktisk har klart å finne frem hit til Klepp, men overveldet over innholdet i pakkene han kommer med. Nei, nå er det ikke postmannen jeg skal skryte av, men Tutten, Dyveke og Norske Kvinners Sanitetsforening!
Selv får jeg ikke strikket noe særlig om dagen, men det ser likevel ikke ut til å ha noen innvirkning på garderoben til LilleCruz, eller snarere tvert om, for se på den lekre jakken Tutten har strikket!
Kjempefin uglejakke i deilig alpakka, og for et delikat stykke arbeid. Jeg elsket fargen på denne og de herlige marihøneknappene. Lurer du på hvorfor den kalles uglejakke så kan du ta en kikk på det delikate mønsteret nederst:
Sist jeg var på helsestasjonen fikk vi en pakke, og oppi der la det et deilig håndstrikket pledd i bløt og god ull. Det viser seg at Norske Kvinners Sanitetsforening strikker til de nyfødte, og om de ikke rekker over alle nyfødte i Oslo (det var synd det søster) så gjør de det i alle fall det til alle nyfødte i Klepp, og jeg må si det var en gest som varmet, i likhet med teppet. Jeg antar garnet er superwashbehandlet og tåler vask? Vet du, eller enda bedre, strikker du for NKS, så hadde jeg satt pris på svar siden det ikke var noe informasjon med om garnet som var brukt, og for all del, tusen takk! Ps: Da jeg var barn solgte jeg alltid maiblomster og holmenkollski for NKS :)
Den vanvittig fine genseren som ligger oppå teppet er det Dyveke som har vært så uendelig snill å strikke til den lille, som faktisk har levd mesteparten av sitt liv i Bergen. Jeg syns det er en morsom detalj at hele forstykket kan tas av og evt. byttes ut, men LilleCruz bedyrer at hun ikke skal søle på den lekre genseren, og selv må jeg få si at det er godt, for jeg har verken garn eller ferdigheter til å erstatte det flotte bryststykket.
Til slutt må sjefen selv få vise frem den übertøffe luen Dyveke også sendte med. Tenk å skrive at vi kunne gi den videre om den ikke falt i smak, når både LilleCruz og jeg så for oss at hun ville bli den tøffeste i barnehagen om et års tid! Ja, for det er nok en liten stund til den passer, eller?
Litt ekstra gangster på bildet, men tross alt er det ikke luevær enda heldigvis. Likevel er det nesten så jeg skulle ønske det var det, for jeg gleder meg veldig til å ta alt det lekre tøyet i bruk! Tusen takk!
:D