Hviledagen...

Onsdag fikk jeg tips av Vivi til hvordan jeg kunne maske sammen ermene på genseren jeg holder på med. Det var jo enkelt og greit, men fryktelig kjedelig! Så kjedelig faktisk at jeg heller gikk og la meg med tanken om at dette kunne jeg gjøre ferdig dagen etter. Da dagen etter kom var jeg imidlertid i elendig form. Forsøkte stå opp, for kanskje ville jeg føle meg bedre etter frokost, men det var bare å innse at torsdagen var ment å tilbringes under dynen. I utgangspunktet høres det jo godt ut med en dag hjemme, men torsdagen er raspeballdag, og når formen er såpass at alt en kan gjøre er å sove, sove og sove litt til, føles det ganske meningsløst. Særlig når fredagens vinlotteri kom og gikk mens jeg fremdeles lå under dynen og til og med lørdagen forsvant i denne tåken, nei da er det ingen nytte å være syk. Ikke få lest en bok, ikke sett noen såper på tv, selv ikke få strikket en maske? Hva er da vitsen med å være hjemme på dagtid?
Heldigvis kom søndagen med litt klaring, bokstavelig talt, og samboeren mente litt frisk luft måtte gjøre godt for en som har tilbragt tre døgn vekselvis i sengen og i sofaen. Han pakket fiskestang, pose og kniv mens jeg tok på noen ekstra lag ull og rev med meg kamera. Nå var det ikke snakk om voldsomme fotturen, altså. Vi tok bilen så langt vi kom ut i Øygarden, og da det plutselig var slutt på veien gikk vi ut. Jeg fikk ett kast med stangen før sluken satt fast i bunn og forsvant. Siden jeg bare hadde den sluken så var fisketuren brått over, knapt før den fikk startet, men det var flott å se utover vannet like vel.
Søndag er hviledag, og det står visst skrevet et sted at man skal holde hviledagen hellig. Jeg gjør mitt beste med en god kopp te og en yndlingsskive i spilleren. At samboeren heller velger å vaske kjøkkenet skal ikke jeg legge meg opp i...
God søndag!