Tid for selvangivelse!

Finansminister Kristin Halvorsen har gjennomført en forenkling av selvangivelsen. Selv om det er kort varsel innebærer endringen at vi likevel må sende inn dokumentene til Skatteetaten. Til tross for dette mener Halvorsen forenklingen vil være en klar forbedring da det ikke er mange postene å fylle ut.

Litt i midten

Jeg burde ikke klage, ikke når sambo litt utpå kveldingen spør om jeg vil ha noe mat og hva jeg i såfall vil ha. Han blir skuffet over det lite kreative svaret, men bestillingen blir bragt opp på fat og jeg lurer i det stille på om jeg virkelig sa; "to skiver uten smør, med rødt syltetøy i midten"...

Bildet ble tatt med laptopens webcam. Ble litt mørkt, men det er tross alt søndag. Kanskje kommer bloggoverskuddet tilbake til uken. Det er lov å håpe. Jeg håper.

Multitasking

Jeg skjønner virkelig ikke hvor dagene blir av! Til tross for en lovende overskrift må jeg innrømme at min simultankapasitet plutselig ikke omfatter en daglig oppdatering av bloggen. Imidlertid håper jeg på en bedring når hverdagen kommer og nye rutiner forhåpentlig vis etablerer seg. En del av oppladningen innebar en økt som supermamma med litt hjelp fra Askeladden og et strykejern.

Når jeg tenker etter, hvem ønsker seg egentlig inn i hverdagen? Her fikk stakkars LilleCruzen en tøff start i barnehagen og har ligget magedårlig og feberslapp hele helgen. Mens jeg voktet gullungen støvsugde samboeren huset og da han overtok som LilleCruzmadrass gikk jeg ned på kne og skrubbet gulvene. Helt fritt for multitasking er det ikke i bloggen, for jammen kan en brio gåvogn brukes til flere ting!

Det har faktisk blitt litt tid til strikking midt oppi det hele. Sambo har fulgt ivrig med i pingvinstrikkingen. Han gleder seg tydeligvis til å ha en LilleCruzpingvin stabbende rundt, for ellers engasjerer han seg ikke veldig i mine pinner utover det å skrive ut en oppskrift eller to (eller ti...) i blandt. I det jeg felte av en finnlandshette i alpakka torsdagskvelden så han ned på det som ikke var mye pingvinaktig og sa: "du holder jammen på med mange ting på en gang". I den ånd er jeg klar for å presentere heldress fra nøstebarn rykende fersk av pinnene, trådfestet og tilknappet og allerede prøvd og godkjent i bruk. Og navnemerket:

Den er strikket i en størrelse et sted mellom 1 og 3 år, men passer allerede i dag og vil helt sikkert passe i lang tid fremover. Imidlertid representerte to ferdige prosjekter nær krisestemning fredag morgen, for hva i alle dager skulle jeg ha som prosjekt i vesken nå og hvordan i alle dager kunne sambo foreslå at jeg skulle gå på jobb uten å ha et prosjekt i vesken?Jada, jeg går til jobben og neida jeg strikker ikke i arbeidstiden, selv ikke i lunsjen, og ja jeg går hjem fra jobben og nei jeg får ikke strikket mens jeg går og heller ikke før utpå kvelden etter LilleCruzlegging en gang, men tenk om, bare TENK OM! Plutselig kan det jo hende at alle datasystemer kræsjer og det er jo mulig at alle saksmapper man skulle lest bare plutselig fordufter (selv om det er begrenset plass bak radiatoren, eller hva "fadder"?) og det er jo teoretisk sjangs for at man blir stående fast i heisen man ikke tar og det er jo ikke helt umulig at man plutselig havner hos svigers til middag... Vel det som er sant er i alle fall at vissheten om at mappen ligger der i vesken gjør meg trygg. Hm... er jeg kvalifisert til en diagnose nå? Jeg er i alle fall kvalifisert fornøyd med knappene i heldressen. Tjorvenkupp til kr 1,- pr knapp. Fine?
...og om du skulle lure så er pingvinen under produksjon (men for stor blitt til å ha i vesken) og nettopp nå kom samboeren hjem med utskrift av denne... som om jeg ikke har et skap fult av påbegynte prosjekter som rent bortsett fra at iveren er borte hadde vært ypperlig veskefyll. Et prosjekt i vesken er i alle fall bedre enn et lik i skapet, og apropos skap er det lite som kan måle seg med et skap fult med garn!