Som foreskrevet

Mens litt ro og hvile og ikke minst doktorens foreskrevne hestekur gjør jobben kan jeg i alle fall vise at marssokkene er under produksjon. Kommer sterkere tilbake.


-Cruzidull on iPhone

Tenke det, ønske det, men gjøre det med?

Endelig, ENDELIG har jeg gjennomført noe jeg har planlagt i lengre tid.

Til LilleCruz fikk vi en deilig Oldenwalderpose til vognen. Problemet bare er at denne ikke er tilpasset OTHen som vi bruker så det har blitt mye draing og dilling og tidvis banning (fy!) for å forme posen til. Nå har jeg brukt kanskje en 15 minutters tid på å gjennomføre den planen jeg har gått svanger med i to permisjoner, å tilpasse posen med selehull der selene faktisk befinner seg på vår vogn... O' jubel. Dårlig skrytebilde vedlagt:

Prøvekaninen som ville være større enn seg selv...

...eller en elefants trange fødsel:

Jeg fant et nydelig lite gratismønster på nett (skal se om jeg finner igjen linken), en liten kanin som skrek etter å få et annet liv enn på papiret. Siden jeg prioriterer litt kvalitetstid med Brodern om dagen og attpåtil var på utkikk etter en liten barselpresang passet det jo greit å kombinere. Etter litt potl så prøvekaninen dagens lys.

Så var det at sjefen i huset, en bestemt dame på snart tre år, kom over kaninen og bestemte at mamma måtte lage en elefant til henne, og at denne måtte være rosa.

Det er jo klart at elefanter er bedre enn kaniner (selv om kaninene nok ikke er helt enige) så da må mor kaste seg ut i en verden av mønstermodifisering. Og elefanter.

Siden det opprinnelig var en barselgave jeg skulle sy, og kaninen ikke ble godkjent, begynte jeg med en blå. Denne elefantens mor hadde visst en hemmelig affære med en mus, noe stakkarens ører bærer tydelig preg av. Andre generasjons kombinasjon kanin-mus-elefant ble endelig rosa, og selv om LilleCruz uten å mukke godkjente denne (lettere bestukket av kittystoffet på magen) var mor selv fortsatt ikke fornøyd med ørene. Neste fant ut fikk sitt liv fra en gammel deminkjole og en barnetskjorte med hjerter. Jeg vet ikke helt hva jeg sa eller gjorde, men han klaget på øreverk og forsvant ut av huset i en fart. Jeg mistenker likevel at han ble litt fornærmet av at heller ikke han fikk ører som svarer seg til en elefant, men hun som tok ham i mot til god bedring gav råd og endelig...
..endelig ble A-fanten født. Han har blomster i ørene fordi han bare skal høre søte historier. Han har en prins på magen for å hedre den lille eieren og fordi han skal i barselbesøk har han bønnhørlig pyntet seg med hjertebånd på ene beinet og en stor A på rumpa. Kroklissehalen og snabelen er hevet høyt til værs i ren og skjer forventning over å møte sin nye eier. Og han håper så inderlig at ingen vil bite seg merke i at han er litt nærsynt...

A-fanten og hans familie og venner er alle fylt med vatt fra en IKEA-pute. Nå har jeg også vært inne på min venn E-bay og venter en ladning ringle-rangle-bjeller og pillesikre kosedyrøyne til fremtidige kreasjoner fra Brodern og meg selv. Moro!

Nb. Prøvekaniner må for all del ikke forveksles med hybelkaniner... selv om de nok er nært beslektet.

En stille søndag

Mens mann og mini sover prioriterer jeg å leke med LilleCruz fremfor husarbeid. Det aner meg likevel at en del av de husmoderlige oppgaver i dag vil inkludere '1001 plukk opp'.


-Cruzidull on iPhone

i all ærbødighet

Jeg har en noe naiv innstilling når det gjelder problemer: "Det meste løser seg med et godt strikkeplagg." Det er klart at når du fryser på beina er det ingen ting som slår et par raggsokker, men av og til er motgangen for stor og strikketøyet kun et symptom på den totale hjelpeløshet.

Jeg la vekk DUSS da jeg hørte om en liten gutt som ville bli nødt til å forlate sin mors mage så alt alt for tidlig. Jeg strikket, tok bilder, vasket og tovet, tørket og pakket (i den rekkefølge) før det lille settet ble overlevert budbringeren. Så har jeg håpet og ventet og håpet.

Pusten gikk helt ut av meg da jeg hørte at det lille livet måtte gi tapt bare få dager ut i den nye verden. Mine tanker går til familien og hjertet blør for det de har vært igjennom og det som enda ligger foran dem.

Jeg har vært usikker på om det var riktig å dele dette, men enda jeg ikke kjenner foreldrene er dette en sak som ligger tungt i mitt sinn om dagen. Mitt lille håp er at det kanskje kan bidra til å rette oppmerksomheten på et lite innsamlingsprosjekt hvor muligens ditt lille strikkeplagg kan utgjøre en forskjell?

(ikke inne på Facebook? Her kan du også lese litt om innsamlingen til prematuravdelingen til SUS)

Å ta munnen for full?

I går fikk jeg stoppet mini i forsøket på å fortære en ballong. Hun var slettes ikke enig da jeg sa hun nok gapet over litt for mye.

Om ikke hun vil innse det må kanskje jeg se realiteten i hvitøyet når det gjelder månedens DUSS. Dette er så langt jeg var kommet i dag morges, og samme bilde viser hvor langt jeg har kommet i kveld. Nest siste dag av januar. Jeg hadde planer om å strikke såååå mye i dag. I alle fall til over hælen skulle jeg ha sjanse, men i horisontalen på sofaen, under to tjukke ullpledd, er det vanskelig å få gang på pinnene. Det er forøvrig klart at å ha huset fult av egne og andres barn, samt planlagte middagsgjester ikke akkurat bidrar til progresjon, selv om gjestene raskt samlet sammen egne tropper og forlot festen i det mor selv kollapset på sofaen... Vær hilset sesonginfluensa? Eller?

I mellomtiden spør jeg; hva er et strikketøy verdt? Jeg koser meg (stort sett) med pinner og garn. Jeg syns det er tilfredsstillende å se at prosjektet vokser og tar form. Jeg syns det er moro å (forhåpentlig vis) kunne glede noen med noe jeg har laget selv, noe som kanskje ikke alle har og som det ligger omtanke bak. Jeg har også en mer eller mindre absurd fornøyelse av å kunne kle mine egne små.

For noen er strikking kroner og øre. Prisen av garnet, muligens prisen av mønsteret, prisen for arbeidet. Timepris kanskje? Uansett taksering tror jeg de fleste vil være enige i at hjemmestrikk er lite lønnsomt for den som sitter hjemme og produserer. I forlengelsen av det må jeg spørre hva damene på Gjenbruksstasjonen på Sola vel kan ha tenkt da de priset et par flett-nye håndlagede bunadstrømper i ull, ca strl 34-26 til kr 25,-?

For meg er det verdt en del å fullføre DUSSen og, selv om det ser ut til at det blir februar før første par felles av pinnene. Så får jeg heller starte litt tidligere med neste par og i mellomtiden kose meg med dette paret jeg fikk nesten gratis! Men nå, opp (100 % uten hopp) i seng...

En hårete klassiker

Så har den altså vært ferdig en stund. Både tulla som allerede før jeg fikk sukk for meg passerte 6 måneder og genseren som jeg satte saksen i sist uke. Mønsteret heter "Den lille klassiker" og er egentlig en body i størrelse 0 - 3 mnd. Jeg kastet meg ut i mønstermodifisering, men ikke mer enn at jeg brukte tykkere pinner og annet garn, dvs 3 - 3,5 og Sandnes Alpakka, og ja selvfølgelig, at det ble en genser og ikke noen body.

Alpakka er glatt og lunefullt når man skal klippe. Ikke er det takknemlig å sy i heller, men resultatet blir åh så mykt og deilig. Og hårete. Og varmt.

Min beskjedne modifisering ble bra etter mitt skjønn, men skulle jeg laget en ny ville jeg nok droppet klippekanten og felt litt færre masker på ermene. Genseren passer nå, men ikke lenge til og det er egentlig greit for når man trenger alpakka i Sandnes i juni... da flytter jeg!