Cruzidulls gale verden

fredag, januar 12, 2007

Her er så underlig...

Nå vil jeg fortelle noe rart som skjedde meg nylig.

Det er ett menneske på hele denne store jordkloden som heter det samme som meg. Ett eneste menneske. Ja, nå sikter jeg ikke til Cruzidull, for det er jo ikke det jeg heter egentlig, men det navnet som står på legitimasjonskort og i folkeregisteret.
Hun er østlending, akkurat sånn som meg.
Jeg har faktisk snakket med henne en gang tidligere i mitt liv. Trodde jeg hadde fått virus på pcen da jeg åpnet en mail hvor det sto: Oh... I miss you so much, Why woun\t you call me back. Love you... og videre i samme smørje.
Plutselig fikk jeg flere av disse mailene, samtidig som noen la seg til på
kontaktlisten min på MSN og telefonen begynte å ringe.
Det var min navnsøsters forfølger faktisk (det visste jeg ikke da),
som hadde oppsporet meg i den tro at jeg var henne.
Jeg fikk fatt i min navnsøster, misforståelsen ble oppklart og jeg fikk avvist
denne slitsomme typen.
Så har det vært stille, så stille faktisk at hele episoden var glemt fra min side.
Intill...

Steinar kjøpte et par hansker til sin søster til jul, men desverre var både han og jeg overbevist om at hun hadde bittesmå dukkehender, noe som ikke stemte. I hui og hast drar vi for å bytte i en større modell. Det var planen, vi skulle inn, bytte og så hjem. Når vi står og ser på hanskene (herregud så mange hansker som finnes) ringer mobilen min. "Hei", sier jeg.
"Ja, er det ChXXX XXX?" sier det i andre enden. "Eh, ja?" sier jeg, for jeg går jo på en måte ut i fra at de som ringer meg
på mobil vet at det er meg de får tak i. "Ja, du skjønner, jeg står her med
lommeboken din i hånden" sier det i andre enden.
"Hva" utbryter jeg. "Oi, takk" før jeg plutselig kommer på at jeg jo ikke har hatt en lommebok på mange år. "Jo, det er en blå, litt slitt lommebok", sier det i andre enden. Det har jeg faktisk hatt en gang, så blir litt nysgjerrig, men hvordan har de funnet frem til meg da? "Jo, her er både bankkort og førerkort og..." "Vent" utbryter jeg, dukker ned i vesken og trekker frem, ja, nettopp, bankkort og førerkort og... "Åh!" sier jeg, når plutselig tanken på min navnesøster slår meg. "Dere står selvfølgelig i Oslo eller Bærum?" "Eh, nei" sier det i andre enden. "Vi fant den her i Bergen, og telefonkatalogsøk på ditt navn ga dette nummeret." "Bergen?" spør jeg. "Jeg vet at det bare er en som heter det samme som meg, og hun bor på østlandet: Jeg har snakket med henne en gang, og vi er de eneste med det navnet. Hvor i Bergen er dere?" "Vi står på Lagunen" sier det i andre enden av røret. Lagunen, tenker jeg. Herregud, jeg er jo på Lagunen nå! "Vet du hvor gammel hun er?" sier det i andre enden av røret. "Ja, sier jeg. Hun er litt yngre enn meg. Jeg er 26, altså 80modell, og hun er litt yngre". "Ja, " svarer det i andre enden. "82".

Siden de er på Lagunen, og jeg er på Lagunen bestemmer vi oss for å møtes. Jeg har jo fått fatt i denne personen før, til tross for at hun ikke står i telefonkatalogen, og regner vel egentlig med at det er større sjangse for at jeg får tak i henne igjen enn at de gjør det. Slik har det seg at jeg motar en lommebok med personlige papirer, som riktignok ikke tilhører meg selv om navnet mitt går igjen på alle kort... I mellomtiden har min bedre halvdel fått utført ærende vi kom for, så vi drar rett hjem med lommebok og det hele.

Enden på historien er et kjappt søk på nett, jeg oppsporer telefonnr (selv om det ikke er registrert på vedkommende) og hun kommer og henter lommeboken. (Gav henne nr. til de som faktisk hadde funnet den, slik at hun kunne takke).

Avslutningen er kanskje ikke så spennende. Det som fasinerer meg med hele historien er tilfeldigheten ved at HUN som er østlending og DEN ENESTE som heter det samme som meg, er på Lagunen og mister lommeboken SAMTIDIG som jeg, som også er østlending, og DEN ENESTE som heter det samme som henne OGSÅ er på Lagunen. I Bergen. Sprøtt, eller hva?

Til å være tilfeldighet så er det ekstremt tilfeldig.

Fordi jeg egentlig ikke liker poster uten bilde legger jeg ut et som kanskje ikke har så mye med saken å gjøre, men som viser min eh.. bedre halvdel (?) i noe uvant bekledning...

3 Kommentarer:

  • Wow, det var en merkelig opplevelse! Litt ekkelt, men fascinerende. God helg til deg og alle fiskene, katten og samboeren!

    Etter Anonymous Anonym, Klokken 12:02 a.m.  

  • Hehe, ja livet er merkelig gitt ;-) Fasinerande historie!
    God helg :)

    Etter Anonymous Anonym, Klokken 8:39 p.m.  

  • Artig historie. Det er snålt hvor liten verden er noen ganger.

    Etter Anonymous Anonym, Klokken 1:59 a.m.  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]



<< Startsiden